Jeg lå i sengen min og så ut av vinduet i bussen. Månen… Så stor, gul og rund. Det så ut som om den hvert øyeblikk ville bli full. Jeg bare lå å stirret på himmelen. Den vakre blå himmelen, men et svakt rosa skjær. En kvelds himmel som fikk meg til å holde pusten noen ekstra sekunder, bare for å få lov å kjenne på stillheten.
Neste morgen kunne jeg ikke huske at jeg sovnet, men jeg hadde den klare flotte månen, og himmelen klart i minne!
Da jeg våknet den morgenen, våknet jeg med et smil om munnen. Den berømte måneformørkelsen skulle finne sted. Jeg gikk hele dagen og kjente på kroppens spenning, spenningen av det ukjente!
Rett før kl 22.00 den kvelden kom en kamerat innom og var klar til å ta noen bilder av månen og lurte på om jeg ville være med… Jeg kunne ikke si nei til det! Han gikk i forveien mot toppen av Hallingskarvet, mens jeg spiste ferdig kveldsmaten min og tok en kopp te.
Himmelen denne kvelden også var helt praktfull. Litt rosa med et lite slør av skyer som lå lett over himmelen. Det var så vakkert!
Det begynte å mørkne, jeg hadde satt på meg turskoene og var klar til å begynne turen for å se det spektakulære. Jeg gikk i stillheten og lyset av himmelens klarhet. Jeg kunne kjenne at selv om jeg hadde gått MYE denne sommeren var ikke kondisen på topp! Litt mye pusting og pesing…
Da jeg endelig nådde utkikksposten var det ingen måne å se. Vi ventet lenge, og mistet nesten håpet. Jeg som hadde gledet meg! Men… Der… Der viste den seg! Så vakker, men allikevel ikke like fargerik som media skulle ha det til. Jeg kunne se den rødlige fargen sakte men sikkert bli dekket av et gult lys, og der… kunne jeg se den røde lille flekken under månen… MARS!
Århundrets måneformørkelse, og jeg var så heldig å få være en del av det!
Takk <3
#Måne #formørkelse #opplevelse #mars #natur #natureheart #sommer #seter #himmel #vakkert #norge
Haha, det er mye en kan oppdage på grunn av en måneformørkelse. Tålmodighet er en tilstand vi kanskje ikke er så vant til. Selv hadde jeg fin utsikt hjemme mot der månen skulle komme. Men den kom ikke – akkurat slik du opplevde det. Jeg gikk ut, og der var det trafikkaos fordi folk ville til utsiktsstedet like ved der jeg bor. Blant mange mennesker som stirret spent ut i mørket, møtte jeg noen afrikanske venner jeg ikke hadde truffet på lenge. Vi ble stående å prate om hyggelige ting – til en plutselig sier – der er den jo. Og der – nesten gjemt i tåkedisen – så vi den, mørk og mystisk og rødgul. Fikk til og med tatt et bilde av den. Det ble møtet med vennene som ble min begivenhet……
Bjørn Isachsen: Høres ut som møtene ble helt som de skulle for deg også! Fantastisk:)