Jeg våknet morgenen etter ankomsten til Sør-Afrika. Følelsen av lykke fylte kroppen min, var det virkelig sant? Nytt land, nye opplevelser og nye mennesker. Jeg kan ikke beskrive hvor klar jeg var for at denne dagen skulle starte, slik at jeg kunne få lov å fortsette denne fantastisk reisen. I dag skulle vi ha full omvisning i Johannesburg og Soweto (Et Town chip så stort at det kunne ha hvert et land alene). Gledet meg til å se hva denne byen hadde å tilby. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det klasseskillet jeg opplevde her var av en helt annen verden. De flotteste bygninger og folk i pene klær gikk langs gatene, og bare to kvartal lengre borte var det så vidt bygningene fortsatt sto… Det var helt utrolig hvor tydelig et klasseskille kunne bli for offentligheten. Jeg husker jeg kjente på en følelse av frykt, det føltes virkelig ikke trygt å kjøre langs de gatene. Det var en følelse jeg aldri hadde hatt før. Gleden over og komme seg ut av de gatene var en glede jeg ikke kan beskrive. Jeg følte meg trygg igjen, det var deilig. Jeg ble også lei meg på folkene som bodde der sine vegne. Den følelsen jeg bare kunne kjøre fra lever noen meg hver dag. Forferdelig!

Vi kjørte videre til et type galleri og et prosjekt som ble kalt “I was shot in Joburg” Barn og unge var hentet fra gatene til dette prosjektet fordi de var flinke til å ta bilder og tilbudt en plass til å vise sin kunst. Så masse sterke historier som lå bak disse bildene. Det fikk meg til å fokusere på hva mine bilder betyr for meg. Alt fra en blomst, portrett til landskap. Hvorfor tar jeg egentlig disse bildene? De vekker en følelse i meg som jeg bedre kan beskrive med et bildet enn med ord. Det er jo alltid en grunn til at jeg velger å ta opp telefonen og ta et bilde! Alt vi gjør, gjør vi jo av en grunn. Eller gjør vi det? 

Neste stopp var Soweto, der vi møtte en gate fylt av masse boder, og lokale folk som danset tradisjonell dans. En gate som føltes som en coctail av følelser… Redsel, glede, samhold og alle følelser du kan tenke deg raset gjennom kroppen min. Alle disse menneskene fortale en historie… Hva var deres historie? Tenk på det, alle mennesker har sin egen historie. Det er bare opp til oss om vi ønsker å ta del i deres historie! Da vi kom litt lengre opp i gata ser vi en flokk smilende barn som står å venter på oss. Vi skulle få lov å besøke et barnehjem som jeg forsto foregikk på samme måte som S.F.O her i Norge. Etter skolen så kom de hit, lekte, lærte om hagearbeid, men hovedsakelig kunst. Dette tiltaket var opprettet i hovedsak for å holde barn unna gatene og trøbbel. Opplevelsen av å få være sammen med disse barnene og kunne få lov å hjelpe de, og gjøre en forskjell i deres hverdag var unik. Folkene på denne plassen hjalp også barna å søke på skoler i håp om scholarship rundt i hele verden. Når jeg var der fikk jeg vite at en av jentene på åtte år hadde fått aksept på en kunst skole i Tyskland og skulle flytte dit alene neste år. Tenk på det, hun er åtte år og skal reise hele veien til Tyskland alene. Tenk på den bragden et barn skal bære alene. Virkelig tøft, men i deres situasjon kan dette være det beste som noen gang skjer i livet deres. Tenk hvor privilegerte vi er her i Norge. Husk at alt er ikke en selvfølge selv om det kan virke sånn for oss!

Etter denne dagen, satt jeg igjen med utrolig mange følelser. Den sterkeste følelsen, var følelsen av at verden er absurd. Så store forskjeller, men allikevel er vi så nære hverandre på så mange måter…