Dagen var kommet, og vi hadde endelig fått klarsignal fra et av verdens beste sykehus i Bangkok at de var klare for å gjennomføre en evakuering. Det er virkelig helt absurd… Evakuere!! Jeg hadde virkelig aldri trodd at jeg noen gang skulle værer en del av en evakuering, i hvert fall ikke fordi vi skal flytte en pasient fra et sykehus til et annet, men slik ble det.

 

 

 

Rett før vi fikk melding om at ambulanse var på vei hadde jeg reist tilbake til hotellet for å hente håndbagasje til de som skulle fly med ambulanse fly. Da det bare var 15 min igjen til ambulansen ankom sykehuset sendte de melding…

Jeg satt da i lobbyen på hotellet for å hente ut bagasje. Tok håndbagasjen i hånda løp ut for å ta en taxi. Fikk med gestikulering og litt engelsk kommet frem til at taxi sjåføren måtte kjøre fort slik at jeg skulle rekke tilbake til sykehuset i tide. Han forsto hva jeg mente, og jeg må si jeg har aldri sett noen ligge så hardt på tuta før. Jeg kan ikke huske et eneste sekund uten at det hornet lagde lyd. Til gjengjeld ankom jeg sykehuset fortere enn jeg noen gang hadde håpet.

 

 

 

Avdelingen jeg skulle til lå 10 etasjer fra bakkeplan og midt på dagen var det ikke sjangs for å få plass i heisen så det var bare å starte å løpe. Når jeg endelig nådde 10 etasje kunne jeg ikke forså at jeg hadde klart å løpe alle de etasjene uten å kollapse. Det var varmt og ingen AC, jeg pusta så tungt at jeg er sikker på at det nesten kunne høres i hele etasjen. Jeg trillet kofferten fort bortover gangene inn på rommet og skjønte da at jeg hadde rukket det.

Gud for en lettelse! Bare noen minutter etter kom ambulanse personellet inn på rommet. Fantastiske folk! Helt unike! Det tok ikke lang tid fra de kom til vi var på vei ut. Gjennom de trange gangene. Mens vi trillet gjennom gangene så jeg alle de fjesene jeg hadde lært å “kjenne” i løpet av de siste dagene og de hilste på meg i det vi nærmest løp ut. Jeg kjente på en følelse som jeg aldri har kjent på før. Bare fordi vi hadde den gode forsikringen kunne vi evakuere deres lokale sykehus fordi det ikke var bra nok for oss. De måtte sitte igjen… Det var så leit å se alle de som ble igjen og kanskje aldri ville få den hjelpen de trengte, mens vi kunne bare evakuere til et av verdens beste sykehus.

Det er virkelig det jeg kaller absurd.

Da vi ankom hovedinngangen ble båren lastet inn i ambulansen og kjørt til flyplassen! Alt gikk smertefritt!

Takk for Norsk reiseforsikring, aldri undervurder den lille summen i måneden som kan redde livet ditt om du først er uheldig!

 

#reiseforsikring #reise #sykehus #utland #offentlig #offentligsykehus #vietnam #foto #evakuering #leit #rart #absurd #norge 

 

Jeg skriver ikke dette innlegge for å fortelle at de offentlige sykehusene i Norge ikke har noe å jobbe med, fordi det ville ikke vært sant! Vi har alle noe å jobbe med uansett hvilken sektor vi befinner oss i. Jeg skriver derimot dette innlegget for å belyse hvor heldige vi egentlig er her i Norge.

 

 

 

Gjennom de dagene jeg befant meg på det offentlig sykehus i Vietnam fikk jeg virkelig et godt innblikk i hvor godt vi har det her i Norge. Det jeg nå skal fortelle kan nok flere av dere ikke forestille dere, mens andre har kanskje sett innsiden av et offentlig sykehus et annet sted i verden som gjør at dere har en bedre forståelse av hva jeg nå skal dele med dere.

I mitt forrige innlegg fortalte jeg at mennesker satt i gangene på stråmatter. Jeg fikk i løpet av kort tid erfare hvorfor. Grunnen til at ingen satt dirkete på gulvet var på grunn av rengjøringen. Det var vel egentlig ikke noe rengjøring annet enn en kosting, og “vasking” med skittent vann slik at de fikk samlet sammen søppel eller liknede som hadde havnet på gulvet. Derimot det som var flytende som endte på gulvet, ble der til det tørket av seg selv. For eksempel første dagen jeg kom på besøk til sykehuset var det noen som hadde sølt urin på gulvet, to dager etter var det tørket inn i gulvet. Av en merkelig grunn luktet det ikke så ille der inne, men rent det var det virkelig ikke. Jeg kjente virkelig på hvor takknemlig jeg var for at våre sykehus er i det minste rene.

Noe helt annet som virkelig overrasket meg var hvordan systemet for stell av pasienter fungerte. Da fikk jeg svaret på hvorfor hele gangen var full av mennesker. De var der for å stelle de innlagte. Legene og sykepleierne drev med medisinsk behandling, men INGEN form for vanlig stell av pasientene. Dette var derfor familien var der. De kjøpe alle kluter, bleier, sengetrekk, vann, mat og likende. Alt som en pasient får i Norge er virkelig ikke en selvfølge. Da jeg fikk vite dette var jeg så utrolig takknemlig for at en av tur koordinatorene frivillig hadde bestilt en dame til vasking av kropp, og til å kjøpe inn alt det som er nødvendig til vanlig stell. Hadde ikke det blitt gjort så hadde nok vi møtt en mann liggende i sin egen møkk. Det er virkelig ikke noe jeg ønsker å tenke på.

 

 

 

Jeg er fullstendig klar over at vi betaler skatt for at vårt helsesystem skal fungere, men bare vær klar over av i mange deler av verden så finnes det ingen eller veldig liten mulighet for en vanlig mann i gata å få skikkelig hjelp når man ankommer sitt offentlige sykehus, om man i det hele tatt har god nok status eller nok penger til å blir lagt inn i første omgang.

Mens jeg satt i gangen og ventet på at leger vi trengte å snakke med skulle komme snakket jeg litt med denne tur koordinatoren som frivillig hadde sittet natt og dag og passet på inntil vi kom. Hun fortalte at i deres kultur var det vanlig å være med sine syke familiemedlemmer, det var helt vanlig at det var familie som tok vare på de syke. Jeg spurte også hvordan det fungerte for de som lokale i forhold til hvilken hjelp de fikk og hva som var kravene for at de skulle få hjelp. Da sa hun at noen har forsikring som vil dekke mye av behandlingen, men har du ikke forsikring må man betale alt. Har man ikke penger får man ikke behandling. Det er ingen form for sikkerhetsnett for de som ikke har midler nok til behandling. De vil etter hvert død forteller hun. Jeg tok meg selv i å sitte ved siden av henne mede haka nede på knærne. Selv om jeg er fullstendig klar over at slike system, eller det er vel ikke noe system… Det eksisterer verden over, men selv om jeg var innforstått med dette så var ingenting så virkelig som nå. Jeg satt midt i det. Siden vi var fra Norge fikk vi den beste behandlingen sykehuset hadde. Jeg må si det var ikke på øverste hylle grunnet mangel på hovedsakelig ressurser og teknologi, men de gjorde det de kunne.

 

 

 

Jeg må si etter dette at jeg er utrolig takknemlig for at jeg er Norsk og har de rettighetene vi har her i landet. Hvor jeg vet at om jeg blir syk så har jeg i det minste et sykehus som vil ta vare på meg og som ikke lar meg svinne hend i min egen møkk.

Jeg ønsker å rette en stor takk til det norske helsevesen dere gjør en skikkelig innsats! <3

Takk!

 

#norge #helsevesenet #norskesykehus #vietnam #offentlig #sykehus #utland #reise #foto #livet #utfordringer #rengjøring #velvære 

 

 

 

Etter en lang flyreise ankommer vi sykehuset i Ho Chi Minh by i Vietnam. En stor bygning med enormt mye mennesker. Gangene og korridorene var fylt med mennesker som lå på stråmatter å sov, spiste eller ventet. Jeg klarte ikke ta inn deres energi når jeg gikk i gangen. Det jeg bekymret meg over var hva jeg skulle møte i enden av gangen. Ville jeg kjenne han igjen, ville han kjenne igjen oss? Hvordan skulle jeg forberede meg på det jeg snart ville se?

Jeg kan i etter kant si at det var virkelig ingen måte jeg kunne forberedt meg på det jeg så den dagen. En mann jeg ikke kjente igjen før jeg forsto at det måtte være han. Han kunne ikke åpne øynene sine, ikke bevege på kroppen. Hendene hans var bundet fast i sengekanten med noe som så ut som en del av et laken. For meg som nordmann så det helt forferdelig ut, og tankene begynte med en gang å surre. Ville jeg noen gang se han igjen slik som før han dro fra Norge? Ville alle vi som er glad i han noen gang få tilbake den samme gamle?

Jeg sto der og tårene begynte å fylle øynene mine, men jeg så damen som elsker han stå der helt knust. En sønn som var sterk og stødig som et fjell. Jeg tok meg sammen så godt det lot seg gjøre en slik situasjon og gikk ut på gangen for å puste.

Jeg sto der og alle stirret på meg… Jeg kunne se i øynene deres at de var fylt med spørsmål, jeg kunne ikke svare.

Det var så mang inntrykk å ta inn og jeg “våknet” av at en vennlig dame tilbød med plass å sitte på hennes stråmatte. Jeg tok vennlig imot hennes tilbud og satte meg ned.

 

 

 

Mennesker kom gående ut og inn av rommet han lå. Etter en liten stund gikk jeg inn igjen og strøk han på kinnet og fortalte han at jeg var der. Jeg kunne se han kjente meg igjen. Jeg kunne se han hørte hva vi sa, og oppfattet situasjonen, men hvor mye han forsto av det hele var vanskelig å si på det tidspunktet.

Jeg gikk ut av det rommet den dagen med en redsel som ikke viste seg for meg før senere. Et mot, og en pågangsvilje om at dette skulle gå. Jeg var villig til å gjøre alt for at dette skulle gå!

Pågangsvilje og mot!

 

#Vietnam #reise #sykehus #akkutt #familie #pågangsvilje #utland #offentligsykehus #kultur #storby #spørsmål #nordmenniutland #foto #livet

 

 

Noen ganger går ikke livet helt som planlagt og alt man til vanlig gjør må legges til side. Denne gangen tok livet meg helt til Vietnam og Thailand. Siden tirsdag 6 November har jeg vært på reise… Til vanlig hadde jeg vært overlykkelig over at jeg 17.november fortsatt befinner meg i Thailand, men denne gangen er det ikke en reise for meg.

Tirsdag 6 november fikk vi en beskjed om at vi måtte reise med første fly ned til Vietnam for at en i nær familie var havnet på akutten på et offentlig sykehus i Vietnam. Bare noen timer senere sto vi i innsjekk på Gardemoen. Det var en helt surrealistisk. Vi sto der og så på hverandre og snakket litt nå og da, mens vi spekulerte i hva som kunne ha skjedd… Det var det ingen som visste.

Det store utland, det frie, det spennende… UTLAND. Det vi tror er billig drikke, lette flørter og fryd og gammen. Det er ikke realitet. Som over alt ellers kan alt skje, sånn er livet. Denne gang var det vår tur til å stille opp for noen vi er glad i. Hvordan? Hva? Hva hvis? Hva om? Ingen av oss hadde noen svar og alle hadde flere spørsmål. Hvor ville det være fornuftig å begynne? Det er vanskelig å si i en lik situasjon da det eneste man visste sikkert var at noen man er glad i ikke hadde det bra, og man visste ingenting om hva som hadde skjedd! Helt forferdelig følelse.

 

 

 

Timene på flyet ned til Vietnam virket som en evighet… Vi hadde to mellomlandinger, og alt annet enn målet, et offentlig sykehus i Vietnam var virkelig ubetydelig. Alt vi kunne tenke på var å komme frem så vi kunne selv se hvordan man skulle angripe situasjonen. Noen av oss mistet matlysten, andre fikk ikke sove og noen av oss fikk nesten angst for alt det som kunne skje, ville skje, eller allerede hadde skjedd…

Jeg for min del kunne kjenne en indre tomhet. Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke, gjøre eller føle. Det lot jeg meg selv hvile i, heldigvis!

Den usikkerheten, redselen og u-viten var lang. Det var lenge igjen, så det var ingen tid til panikk eller å miste hodet, vi trengte alle klare hoder.

Usikkerhet

Redsel

UTLANDET

Norge

Trygghet

Usikkerhet

NORGE

UTLANDET

Hvem vet hva neste dag bringer, ta vare på det du har i dag!<3

 

#utlandet #norge #trygghet #usikkerhet #redsel #følelser #helomvending #fly #verden #vietnam #dikt #foto #livet 

 

 

 

Nå sitter jeg her midt i alt rotet… Realitetens time har kommet, jeg flytter! Det har liksom ikke slått meg før nå, det er rart, men deilig! Etter en opplevelse som dette sitter jeg igjen med veldig sterke meninger om at alle burde egentlig prøvd seg i landbruket! Det er ikke så bonderomantisk som folk flest skal ha det til. Det er livsverk som drives av ildsjeler landet rundt!

Et livsverk har ikke en normal arbeidsuke 37,5 time, det er noe man kan se langt etter i landbruket. Jeg vil vel tørre å påstå at det skjer så å si ALDRI. Det er så masse jobb som skal gjøres til en hver tid, og alt for lite folk.

Det er virkelig viktig å huske på alle sammen at om vi velger og sentralisere alt landbruket med enorme fjøs og gårder, vil også masse av vår tradisjon forsvinne! Det er hvert år mange tusen som går forbi Prestholt seter som gården jeg jobber for drifter. Det er hvert år folk som kommer for å kjøpe ost, og støtter driften av gammel norsk kultur og det er helt fantastisk, men det er ikke alle som gjør det!

Det som virkelig skremmer meg er barn som ønsker å smake, mens foreldre sier “nei, æsj sånt liker ikke du” Ungen får ikke en gang lov å smake. Rekker ungene de voksne i forkjøpet, og bryter ut “namm, dette var virkelig godt” Så kommer foreldrene allikevel med kommentaren “nei, det liker ikke du!”. Vi sier at det er viktig med egne meninger, og det er viktig å prøve nye ting, og bevare kultur, men det som har blitt en stygg uvane er at mange voksne dyrker nå barn til å ikke like, og ikke prøve, fordi de selv er skeptisk eller mangler kunnskap.

 

 

 

Det er forferdelig syntes jeg når jeg går på butikken og hører barn spør foreldrene sine “hvor kommer melka fra?” Det foreldrene svarer er “kjøledisken, eller Tine”. Jeg blir helt målløs! Det er ikke en gang jeg har opplevd dette, men opp til flere ganger. Noen av tilfellene så har jeg tatt meg den frihet og fortalt det barnet hvor melka faktisk kommer fra. Grunnen til at jeg bryr meg om dette er fordi det er vår neste generasjon som vil vokse opp uviten om hvor maten vår kommer fra, og hva man egentlig dytter i seg, og det syntes jeg er helt forferdelig! Jeg ønsker for alle barn at de skal få lov å vite sannheten… Hvorfor dyra, jorda og naturen er så viktig for oss. Jeg ønsker at de skal forstå at ødelegger vi det rundt oss vil vi til slutt bli dratt med i dragsuget vi også. Vi klarer oss ikke uten naturen!

Jeg anbefaler alle og ta en tur på en åpen gård, og lære om hvilken prosess som skal til for at vi skal kunne spise det vi spiser, drikke det vi drikker og leve som vi gjør. jeg må si, det er virkelig ikke en selvfølge, det er et privilegiet! 

I mine øyne er bonden en skikkelig hverdagshelt, de vier livet sitt for at vi… Ja, alle oss skal få mat og drikke på bordet, og det er på tide at vi og våre kjære politikere skjønner det også!!

Hver gang det blir bestemt at det skal kuttes i tilskuddsmidler vil flere og flere gårder til slutt gå konkurs, vi vil få færre og færre gårder som produserer råvarer til maten vi spiser, og det vil bli mindre norsk mat. Til slutt vil vi ende opp med å importere mer og mer mat fra utlandet. Kanskje maten vi får fra utlandet er billigere, men husk! Alt handler ikke om penger! Det viktigste av alt er vår egen helse, og tar vi ikke vare på den er det ikke så lenge vi trenger penger heller!!

Til slutt vil jeg bare si! Støtt det lokale, og dyrk våre hverdagshelter!!

En stor takk til alle Norges bønder for den fantastisk jobben dere gjør!

 HVA SKULLE VI GJORT UTEN DERE!!!

TAKK <3

 

#bonden #norge #gård #gårdsdrift #politikk #tavare #generasjon #barn #mat #historie #bevar #hverdagshelter #ildsjeler #takk

Det er bare to dager igjen av min arbeidskontrakt her i Hallingdal og nye eventyr venter. Det er rart hvordan to måneder ble til 1,5 år. Hvordan et lite sommer eventyr ble til en fulltidsjobb. Hvordan jeg trodde dette vil bli og hvordan det faktisk ble. Hvordan alt bare klaffet perfekt, og hvordan alt bare ender i stillhet.

 

 

En dag til ende

En annen å starte.

En dag til ende.

En annen å starte.

Hver dag.

Time for time

Sekund for sekund

Nye begynnelser

Hvordan fortsette?

Hvordan leve til neste startstrek?

Hvordan?

En dag til ende

En annen å starte

Men…

Hvordan?

Kanskje jeg ikke skal hvite hvordan bare…

HVORFOR…

Kanskje, kanskje ikke?

En dag til ende

En annen å starte.

Hvor starter neste startstrek og…

HVORFOR?

 

 

 

To dager går snart til ende og det blir veldig rart. Når jeg tenker tilbake på de 1,5 årene som jeg har vært her, så ville jeg aldri hvert for uten denne opplevelsen. Jeg ville aldri vært for uten all den nye kunnskapen jeg nå sitter på. Noen ville kanskje syntes det har vært bortkasta og gjøre noe helt annet enn hva jeg har en utdannelse i, men for meg er all kunnskap nyttig kunnskap. Dette har vært helt perfekt for meg! Jeg som trodde når jeg kom hit at dette ville bli en hard jobb, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd det ville bli så hardt som det det til tider har vært, men jeg klarte det også! Jeg har vært meg på det meste som foregår her til gårds, og det er jeg stolt av. Alt fra melke geit, fødsel, lage geite ost, skjære kjøtt, pakke varer og all annet gårds arbeid. Det er jeg så takknemlig for. Jeg ønsker å takke dere alle sammen for at dere tok meg så godt imot og alt dere har lært meg. Dere er virkelig unike! Jeg er mektig imponert over dere alle sammen <3

 

 

 

Til slutt vil jeg bare si “hade”, til vi ses igjen <3

Og…

Takk til dere alle! Jeg kan skimte neste startstrek, og jeg er klar!<3

#eventyr #gård #natureheart #jobb #nystart #slutt #utfordring #dikt #foto #norge #stolt #kunnskap #annerledes