Etter en lang flyreise ankommer vi sykehuset i Ho Chi Minh by i Vietnam. En stor bygning med enormt mye mennesker. Gangene og korridorene var fylt med mennesker som lå på stråmatter å sov, spiste eller ventet. Jeg klarte ikke ta inn deres energi når jeg gikk i gangen. Det jeg bekymret meg over var hva jeg skulle møte i enden av gangen. Ville jeg kjenne han igjen, ville han kjenne igjen oss? Hvordan skulle jeg forberede meg på det jeg snart ville se?

Jeg kan i etter kant si at det var virkelig ingen måte jeg kunne forberedt meg på det jeg så den dagen. En mann jeg ikke kjente igjen før jeg forsto at det måtte være han. Han kunne ikke åpne øynene sine, ikke bevege på kroppen. Hendene hans var bundet fast i sengekanten med noe som så ut som en del av et laken. For meg som nordmann så det helt forferdelig ut, og tankene begynte med en gang å surre. Ville jeg noen gang se han igjen slik som før han dro fra Norge? Ville alle vi som er glad i han noen gang få tilbake den samme gamle?

Jeg sto der og tårene begynte å fylle øynene mine, men jeg så damen som elsker han stå der helt knust. En sønn som var sterk og stødig som et fjell. Jeg tok meg sammen så godt det lot seg gjøre en slik situasjon og gikk ut på gangen for å puste.

Jeg sto der og alle stirret på meg… Jeg kunne se i øynene deres at de var fylt med spørsmål, jeg kunne ikke svare.

Det var så mang inntrykk å ta inn og jeg “våknet” av at en vennlig dame tilbød med plass å sitte på hennes stråmatte. Jeg tok vennlig imot hennes tilbud og satte meg ned.

 

 

 

Mennesker kom gående ut og inn av rommet han lå. Etter en liten stund gikk jeg inn igjen og strøk han på kinnet og fortalte han at jeg var der. Jeg kunne se han kjente meg igjen. Jeg kunne se han hørte hva vi sa, og oppfattet situasjonen, men hvor mye han forsto av det hele var vanskelig å si på det tidspunktet.

Jeg gikk ut av det rommet den dagen med en redsel som ikke viste seg for meg før senere. Et mot, og en pågangsvilje om at dette skulle gå. Jeg var villig til å gjøre alt for at dette skulle gå!

Pågangsvilje og mot!

 

#Vietnam #reise #sykehus #akkutt #familie #pågangsvilje #utland #offentligsykehus #kultur #storby #spørsmål #nordmenniutland #foto #livet