NESTE STASJON… ÅL

 

I mine egne tanker satt jeg på toget mot Ål i Hallingdal, som var nærmeste stasjon til der jeg skulle bo på en seter i de neste 2 månedene. Tankene svirra rundt i hodet mitt. Ville jeg trives? Hva slags hverdag gikk jeg til? Ville kroppen min klare å takle en så fysisk tung jobb? Når man tar min fortid som kontordame i betraktning? I tillegg til disse tankene kunne jeg kjenne på en følelse som liknet en forelskelse. Jeg beveget meg nærmere naturen og dyrene. Jeg… akkurat jeg skulle få lov til å bo på en seter og gjete geit hele sommeren. Hvor sprøtt er ikke det? Jeg husker at jeg syntes det var så absurd at jeg hadde sittet på en pult foran to dataskjermer i nesten et år og sett på solen, den flotte naturen og livet utenfor uten å kunne få være en del av det. Nå, endelig var det min tur. Jeg gledet meg så enormt. Jeg visste jo ikke til hva, men, bare alt!

Da jeg gikk av på Ål, kom en dame gående mot meg… “Er du Emeli?” Jeg smilte og sa “ja”. Dette var mitt første møtet med min kommende sommer.

 

 

Dagene fremover var jeg helt utslitt, men så gira at jeg hele tiden spurte om jeg kunne få gjøre mer. Vi hadde enda ikke flyttet opp til setra for sommeren. Derfor bodde jeg foreløpig på hovedgården i Hol. Jeg våkent hver dag med nytt mot og forelskelses følelsen satt fortsatt i meg. Jeg var så takknemlig for at nettopp jeg fikk muligheten til å oppleve dette.

Jeg fikk fort oppgaver som skulle gjøres mellom fjøsstellene. Det jeg likte best var å være med å se etter og fôre små kjeene, fordi da fikk jeg lov å kjøre 6-hjuligen på beite for å transportere fôret. Se for deg den vakreste blomstereng med stigning på høyre side og litt lett skog, med et lite, lite vann? Der holder årets kje til. Tenk så heldige de er som for lov til å være ute hele tiden. De lever virkelig livet.

 

 

Mitt første møte med kjeene var fullt overfall, hehe! De kom hele gjengen mot meg, og jeg snubla med fôr bøtta over meg, mista støvelen og var på bare sekunder begravd i kje. Virkelig underholdnings materiale for de som så på, hehe!

Dagene gikk og snart var det tid for flytting. Vi skulle endelig flytte geitene til seters. Da kom følelsen av privilegia og lykke, alt på en gang. Ville alle forventningene innfris? Det er vanskelig å si? Ikke det at jeg hadde noen andre forventinger enn følelsen av frihet.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg