Jeg sitter på en stein helt alene og ser ned på Prestholt seter. Det er nydelig vær, solen skinner, det er litt kaldt, men lukten av sommer er på plass. Jeg kan kjenne at lykken fyller hele kroppen min. Jeg sitter og ser på at geitene mine, alle 200 av de løper forbi med en livsgnist man sjelden kan se hos andre enn dyrene. Jeg lurer på hvorfor det er slik at vi mennesker ofte trenger at alt skal være perfekt etter planen for at en situasjon skal gjøre en lykkelig. Hmm… underlig, hvorfor kan vi ikke bare sette pris på se små tingene som dukker opp hver dag flere ganger om dagen. Alt fra at noen smiler til en, eller at solen skinner, eller den første hestehoven om våren…
Geitene har en lang reise foran seg hver morgen. De er på vei ut på beite. De kommer ut på myrene, og de gress og lyng fylte fjellsidene som en bølge. Noen av de hopper sidelengs, og gjøre noen krumspring underveis, det er fantastisk å se på. Mens noen har mer enn nok med å bare følge etter. Jeg sitter fortsatt på steinen min og observerer de bevege seg grasiøst utover. Jeg kan nemlig ikke begynne å gå hjemover igjen før de har kommet så langt at ingen kan se meg lenger. Begynner jeg å gå hjemover og bare en av de ser meg, vil alle følge etter. De vil alltid følge etter lederen.
Jeg er så privilegert, hver morgen får jeg lov å følge disse flotte skapningene ut på beite og se de løpe av sted for å finne mat. Det er helt stille, med unntak av lydene som geitene lager. Det er ufattelig koselig! Selvfølgelig er det ikke alle av de som ønsker å gå ut på beite uten litt kos. De kommer opp til meg og gir meg en skikkelig rygg massasje og roper litt etter de andre som har full fart utover de flotte grønne myrene og fjell landskapet. Geit er flokk dyr og de vil aldri gå alene. Når noen av de har kommet litt for langt bak, vil de starte og rope på de lengre fremme for at de skal kunne klare å henge med.
Jeg må si at jeg virkelig lengter tilbake til mitt sjelelige fristed! Det er heldigvis ikke lenge til vi skal flytte oppover igjen… Kan bare ikke vente!
Så fine bilder 🙂
Iselin Renée: Tusen takk! <3
Flott! På en måte kjenner jeg meg igjen, selv om jeg ikke har noe fristed. Det må være over alt ute i naturen. Og ikke minst blant dyr. Du har opplevelser blant geiter, jeg har mine blant sebraer, antiloper, gnuer og giraffer. Selvfølgelig har jeg ikke samme nære forholdet til dem, men oppleve at de er der, kikker på meg og ikke virker redd – er en god opplevelse. Jeg banner vel i kirken når jeg forteller at geit er festmåltid i Kenya. Nyama choma. 🙂
Bjørn Isachsen: Forstår det! Naturen er fantastisk 🙂 Et fristed finner man der man selv ønsker! Dyr er helt fantastiske, de forstår mer enn man selv gjør på mange områder 😀