Når jeg får brev av deg er det som om jeg sitter i samme rom som deg. Det er ikke som en melding på facebook eller en vanlig SMS. Du er der, og snakker til meg… Når jeg åpner postkassa og ser det har kommet brev, blir jeg så glad. Jeg har funnet meg selv ved postkassestativet hoppende og dansende fordi jeg føler en så enorm lykke ved brevets ankomst. Det er akkurat som om det har kommet en pakke i posten, bare til meg, men i form av ord.
Et brev kan inneholde så mangt… Hemmeligheter, nyheter, ønsker, samtaler, diskusjoner… Egentlig ALT! Det er like spennende hver gang jeg skal til å åpne et brev. Hvem er det fra? Hvilken informasjon møter jeg? Det er så spennende! Jeg får sommerfugler i magen og kan nesten ikke lese brevet fort nok! Samtidig står jeg aldri ved postkassen og leser brev. Jeg gjør det til en begivenhet!
Når jeg kommer inn døra hjemme, lager jeg meg en koppe te, tenner lys, setter meg godt til rette i sofaen, med et teppe over meg… Så kan det starte! Jeg leser ikke så fort egentlig, men nøye. Uansett hva som står i brevet så gråter jeg nesten hver gang! Jeg er så takknemlig… Takknemlig for at du har sendt brev til meg, at du velger å dele livet ditt med meg i form av ord, at du tok deg tid til å velge ut ord nettopp til meg! Jeg er ydmyk og føler æren stiger innover meg. Ja, jeg føler meg rett og slett beæret over å ha noen jeg kan sende og motta brev fra!
Hva er egentlig grunnen til at vi omtrent ikke sender brev lenger?
Er det fordi vi er for utålmodige? Lever vi i et samfunn basert på umiddelbare svar og spørsmål? Jeg har følelsen av det! Man kan ikke lenger vente med å svare på en melding til etter man har spist eller gjort noe annet, fordi da kan det hende at man går glipp av noe! Man MÅ være tilgjengelig hele tiden for å henge med i vennegjengen, ellers så blir man lett utenfor fordi man såkalt “ikke følger med”.
Er det virkelig det som skjer? Kravet om å være tilgjengelig er så viktig at, om man ikke er tilgjengelig så er det nesten det samme som at man ikke ønsker å være med på det som skjer… Min mening er at det kanskje hadde vært sunt for oss alle og ikke være så tilgjengelig hele tiden. For meg selv har jeg dager hvor jeg setter telefonen på flymodus og bare kobler helt av, og kan være bare meg og øyeblikket her og nå. Det er i disse stunder jeg kan sette meg ned med penn og papir og skrive brevene mine. Jeg sender ikke alltid til noen som svarer på brevene mine. Noen ganger sender jeg brev bare for at de jeg sender til skal vite hvor mye jeg setter pris på de!
Det er faktisk veldig deilig!
Har du noen gang forsøkt å gjøre deg selv litt mindre tilgjengelig?
Hvis ja, hva skjedde egentlig?
Brev er stas, og kort, og pakker i posten. Ingenting er som post i kassa 🙂 Jeg hopper og danser også da 😀
frodith: Elsker at det er flere av oss som nyter et brev, og danser ved postkassa <3
Hei Emeli!
Det er lenge siden jeg har fått brev nå, men jeg får mange e-mailer – det flømmer over i mailboksen. Mye er selvfølgelig spam.
Jeg er enig med deg at å få brev i posten er noe spesielt, særlig hvis det er håndskrevet og “illustrert” av senderen. Men det er noen år siden sist. Vi har liksom ikke tid til å sette oss ned og bruke tid på slik aktivitet som er mye mer personlig enn e-mail, messenger eller facebook. Jeg er så gammel at jeg husker godt gleden av å få et brev i postkassa, fra en venn eller venninne som bodde et stykke unna. Husker at jeg skulte bort på postkassa når postmannen hadde vært der: Var det noe i postkassa som var til meg? Gleden var stor når det virkelig var noe. I dag har jeg alt samlet i flere bokser. Hyggelig lesning i nostalgiske stunder.
Tror dessverre ikke at den tida vil komme tilbake.
Bjørn Isachsen: Hei Bjørn! Så hyggelig 🙂 jeg er evig optimist om at noen kommer til å holde brev tradisjonen i takt. Tror ikke det vil være mange, men noen få er bedre enn ingen 😀 Håper du snart får oppleve gleden av et brev snart! Ha en flott dag videre! 🙂