Roen begynner å senke seg inne i fjøset, klokka nærmer seg 18.30. Jeg ser ut vinduet og det er blitt bek mørkt ute. Det er i grunn litt rart, det er ikke lenge siden det var så lyst når jeg var ferdig i fjøset at jeg til tider ble litt tids forvirra. Jeg står å ser ut vinduet mens jeg ser snøen daler ned og gjør tunet hvitt.
Etter en liten stund er siste fôring gjort, og lyset slukkes for kvelden. Jeg går ut av fjøset på vei mot hallen for å fôre kjeene. Jeg må innrømme at jeg er utrolig mørkeredd, men jobber med saken hver dag. Utfordrer meg selv for å forhåpentligvis til slutt klare å nyte mørket på samme måte som jeg nyter dagen.
Mellom tunet og hallen er det en del av veien som er helt mørk, det er umulig å se noen ting. Jeg har i dag bestemt meg for å klare å gå denne veien rolig og behersket alene uten lys, men når jeg først kom så langt at det ikke var mer lys å se, var det akkurat som om jeg handlet på automatikk. Jeg slo nummeret til en av mine bestevenninner… Det første jeg sa da hun tok telefonen var “frøken mørkeredd her” Hun ler litt lett og begynner å skravle med meg. Det er så deilig å ha noen som ikke stiller så masse spørsmål i de stundene man bare trenger at de er der.
Før jeg visste ordet av det så befant jeg meg midt i mørket uten at jeg hadde skrudd på lommelykten på telefonen. Det føltes litt deilig, men varte ikke så lenge. I mørket hørte jeg plutselig noe som løp fort. Jeg kunne kjenne det var nære… Jeg hyler av full hals, mens jeg veiver rundt meg med telefonen med lommelykten nå skrudd på… “Er det mulig” sier jeg høyt til meg selv… Det var bare den vakre vill kalven som søkte ly for natta. Jeg skremte nok livet av den…
Da jeg først hadde fått tilbake roen der jeg sto midt i mørket, tok jeg meg tiden til å stirre opp på himmelen… Det er helt mørkt. Det er umulig å se noe som helst. Det eneste jeg ser er små snøflak som kommer dalene.
For første gang i år jeg fikk kjenne på julestemningen <3 Det var helt utrolig deilig!
Etter å ha fôret kjeene gikk jeg inn. Da jeg endelig hadde kommet meg inn døra tenkte jeg litt tilbake og fant ut at jeg ikke var like redd som jeg har hvert tidligere. Jeg lurer på hva som gjør at jeg er redd? Hva som gjør at mørket i mitt hodet er så “farlig”? Jeg stiller meg selv disse spørsmålene hver gang jeg ønsker å gå ut og det er mørkt ute, men har til nå ikke fått noe bra svar…
Jeg finner det sikkert ut den dagen redselen slipper, og jeg er fri til å utforske mørket uten redselen som prikker meg på ryggen hele tiden, men til da…
Takk for at jeg i dag kom et steg nærmere det uredde <3
Takk!
#norge #mørket #mørkeredd #naturen #kalv #skremme #natureheart #bilder #foto #bestevenninne #etstegnærmere
Mørkredd kan en bli av så mye. Men der du er kan du jobbe mye med det, utfordre deg selv, kanskje gå turer i mørket. Jeg tror gjerne du kan bruke hodelykt, hvis du tror det hjelper. Mørket er der omkring deg uansett.
Kan jeg fortelle en liten historie? Jeg bodde slik til at jeg kunne gå på tur langs en skogsbilvei ganske langt innover i skogen til et vann der det var godt å være. På veien tilbake fra en slik tur – det var stupmørkt – hørte jeg plutselig et skudd like ved. Jeg stivnet av skrekk, men av de påfølgende lyder, forsto jeg at det ikke var noe skudd, men en bever som slo med halen i bekken ved siden av veien – for å advare andre og skremme meg. Det siste klarte den absolutt!
bjørn Isachsen: En så fantastisk opplevelse, men skremmende! Jeg er i mørket hver dag og det blir litt bedre hver dag som går! Takk <3
Så rørende å lese. Selv er jeg ikke redd for mørket, så jeg håper at du en dag ikke er det- for det er noe eget å gå rundt i bekmørke og nyte det <3
Guro: så deilig å vite at det er mulig å nyte mørket. Jobber hver eneste dag mot den dagen jeg skal kunne gå i bekmørket som du sier å ikke være redd! Takk <3 ønsker deg en flott kveld <3
Progesterone Medicine Where To Buy On Line generic cialis canada Cheap Viagra Us Companies Only Cheap Viagra Online Usa Zentel Visa Accepted By Money Order Without Perscription