Nå er vi hjemme igjen, jeg føler jeg aldri dro. Hele situasjonen er så surrealistisk at jeg kan ikke forstå hva jeg nettopp har hvert med på. Alt som har skjedd på så kort tid, uten at man fikk muligheten til å tenke etter hvordan situasjonen i seg selv har resultert i en skikkelig lærepenge på en god måte. Selv etter alt som har skjedd, har alle parter kommet ut av situasjonen uten store skader. Så klart sitter vi alle igjen med Psykiske og fysiske inntrykk vi kommer til å bære med oss livet ut, men vi var så heldige å få med oss alle vi er glad i hjem uten varige skader. Jeg er utrolig takknemlig for at det gikk bra!
Jeg må ærlig si at jeg trodde jeg var ferdig med situasjonen, så jeg kunne begynne rett på de daglige gjøremålene uten å ofre kroppen min noen dager med hvile, men der tok jeg rimelig feil. 20 november kom jeg hjem gråtene og fortvilet over menneskeheten. Alle de feil vi gjør som vi ikke ser før en god stund i etterkant. Alle de ting vi sier som vi ikke forstår er feil før lenge etter det er sagt. “Hva er feil med oss tenker jeg ofte” Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke gir oss selv bare noen ekstra sekunder til å tenke en gang til. De sekundene som kunne spart oss for mange bekymringer og unødvendige situasjoner, men slik er det ikke. Noen ganger kjenner vi igjen en situasjon og handler bedre enn første gang, andre ganger gjør vi ikke det og brenner oss igjen.
Jeg kjenner meg så utrolig takknemlig, men også hjelpeløs. Tenk hvor mye vi ikke kan gjøre noe med, hvor valgene ikke står hos oss men hos noen andre. Tenk hvor mye som ikke er opp til oss, men noen andre. Det er skremmende mye! Jeg sitter på stuegulvet og tårene triller. Mamma sitter rett foran meg uten å si et ord, og jeg bare gråter. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med menneskeheten (inkludert meg selv) Jeg føler jeg ikke passer inn. Hvorfor kan vi ikke alle bare være snille og gode meg hverandre. Hvorfor må vi skape dårlige situasjoner for hverandre? Det er urettferdig!
Innerst inne forstår jeg hvorfor verden er som den er… Vi skal lære noe av alt! Ikke alle situasjoner er like gode, ikke alle situasjoner gir like mye mening, men sånn er verden. Vi må gjøre vår del for at verden skal være en god plass å leve, og hjelpe andre til å gjøre det samme.
Jeg er takknemlig, men lei meg for at noe skal være så annerledes at det er vanskelig å forstå.
Jeg håper med all den kunnskapen vi tilsammen sitter med at vi kan lære hverandre nye ting hver dag som gjør at vi alle ender nettopp dagen i dag, i morgen og for alltid med ny lærdom!
Takk, jeg er så takknemlig! <3
#etterdønninger #reise #norge #utland #vietnam #thailand #vanskelig #forståelse #takknemlig #hjelpesløs #sykehus #offentligsykehus #foto #gråt #reaksjoner
Sterke inntrykk sitter lenge i. Ja, det er mye vi kan lære når vi opplever noe så dramatisk. Kroppen trenger tid til å gjennomleve det og komme ut av det. Gråt kan være godt i slike situasjoner. Lettelse. Takknemlighet for at det gikk så bra som det gjorde. Livet går videre. Kanskje det kan gjøre godt med en tur ut i naturen for å klarne hodet?????
bjørn Isachsen: En enorm læringskurve og masse inntrykk. Alt hjelper på! Tiden vil Vise hvor lang tid kroppen trenger for å komme videre 🙂