Hvordan har det seg at vi ikke møter blikk, hvordan har det seg at vi ønsker å være inne i vår egen verden inntil vi møter det kjente kjære? Jeg sitter nå på Espresso house og drikker en hvit kakao med krem. Jeg har tatt frem boka mi, men det går ikke lange stunden før boken bare ligger på bordet… Jeg blir sittende og observere… Observere de menneskene som går forbi, eller kommer inn for å sette seg ned litt.
Jeg blir litt lei meg på våres vegne… Att man ikke har tillit nok til seg selv og andre til å dele et smil eller et vennlig nikk. I det minste noe som viser medmenneskelighet. Det er helt utrolig at man oppriktig syntes det er hyggelig å gå i gatene om man aldri får eller gir et smil. Indikasjonen på at vi er mennesker alle sammen.
Det er kanskje ikke vanlig nå lenger, men jeg satt faktisk i en time og observerte mennesker. Den timen gikk fortere enn noe annet enn jeg har gjort i det sist. Alle de forskjellige stilene vi har, hvordan vi oppfører oss ovenfor andre. Hvordan man hos noen kan se hvordan musikk påvirker humøret. Hvor hos andre at det ikke er et tegn til liv i ansiktet.
Har vi glemt hvordan det er å være snill mot andre og oss selv i en hverdag? Har vi glemt at det er mange små ting som endrer store ting? Har vi glemt hvordan det er når noen bryr seg? Jeg håper ikke det, men noen ganger som i dag begynner jeg å lure!
Rett før jeg satt meg ned med kakaoen min fikk jeg se en jente som falt, og rett bak henne kom det en mann nesten løpende etter henne for å hjelpe henne opp, men hun kom seg på bena fortere enn han rakk og komme frem til henne. Han spurte om det gikk bra, hun så seg rundt å sa ja med en laber stemme.
I dette tilfellet hvorfor fikk ikke mannen som forsøkte å hjelpe et takk? Hvorfor viste ikke jenta takknemlighet eller lettelse for at noen ville hjelpe? Jeg føler det er bare oftere og oftere at folk ikke viser noe form for følelser. Det virker som om den nye ”moten” er å bli mest mulig lik en robot. ”Ingen” feil, ingen følelser, ingen tegn på det levende.
La meg fortelle dere noe! Det er helt vanlig at man faller en gang i blant, det er ikke flaut, det skjer oss alle. Det er helt vanlig å feile, det skjer oss alle. Vi er ikke programmert med en fasit, vi er levede og lærer hver eneste dag, og hvert sekund.
Det levende i oss er det som gjør oss unike. Det er det som gjør at samfunnet vårt er i bevegelse, og endres hele tiden. Vi er alle forskjellige, men aldri glem at det å vise menneskelighet er noe helt fantastisk! Å gjøre noe som ikke alle andre gjør er flott! Å hjelpe noen i hverdagen med de små tingene er unike øyeblikk.
Hva med å sette et mål… Gi et smil til noen hver eneste dag? Ville det hvert så mye å ofre? Hva ville det gitt deg og meg? For meg ville det betydd alt! En grå dag kan snus om bare ved et smil! Husk på det! Del smilet ditt med noen andre og du vil få et smil tilbake!
Kjærlighet til dere alle, jeg heier på dere! <3
Ønsker du å få daglige oppdateringer kan du følge meg på Facebook HER eller Instagram HER <3
#motivasjon #tilsnakk #påminnelse #ingenrobot #medmenneskelighet #norge #observering #foto #bilder #hjelphverandre
Kan ikke være mer enig – et smil i hverdagen teller utrolig mye i en ellers grå dag 🙂 Det er sjelden at en opplever det i hverdagen – for eksempel på bussen til og fra byen, men enkelte ganger kan det plutselig skje. Da er i alle fall dagen min reddet.
Når jeg er ute på tur, pleier jeg å hilse på folk jeg møter i skogen. Nesten slik at jeg går med et konstant smil om munnen, derfor får jeg mange smil tilbake.
Kanskje ikke så rart at jeg falt for en kvinne som smiler og ler mye. Det er intet handikapp!
Tusen takk for at du deler! Jeg er så enig! Et smil er overhode inget handikap, det er for meg sjelens måte å vise kjærlighet på! Et smil for meg redder så masse. Et smil er kjærlighet for en selv og de rundt! Fantastisk at du hilser på de du møter i skogen. Det samme gjør jeg! Det er veldig ofte folk snur seg og spør om vi kjenner hverandre. Akkurat som det er noe kriteriet for at et smil eller et hei kan deles! Ha en flott lørdag Bjørn! 😀