Noen ganger møter man mennesker som man uansett hvor lang tid det går i mellom hver gang man møter de sitter igjen med følelsen… “Fy søren for et vakkert menneske!”
Møtet, samtalene og opplevelsen av den andre personen… Det forandrer seg ikke! Uansett hvor mange nye folk man møter henger noen alltid med i bakhodet og blir tatt frem til tid og u-tide uten at man tenker over det!
Noen mennesker er bare så flotte og vakre skapninger, at man ønsker man aldri hadde trengt og forlate de… Så slår realiteten inn og de er borte rett foran øynene dine før du vet ordet av det! Man sitter igjen og tankene begynner og strømme på… Hva hvis? Begynner man, men etter en stund dabber dette av og man går tilbake til sitt eget, men man glemmer de ikke!
Så går det kanskje ett eller flere år til neste gang man ser disse vakre menneskene og den samme følelsen dukker opp igjen. De har forandret seg akkurat som deg, men i dine øyne er de like vakre som da du traff de første gangen. Igjen oppstår behovet og ønsket om at de skal bli… Bli hos deg, og aldri forlate, men det er ikke det som skjer… De forsvinner igjen!
Man begynner å tenke kanskje man burde gjort noen annerledes siden ønsket om at de skal bli er så uendelig stort, men man vet ikke hva… Hva skulle man gjort annerledes for at de skulle blitt værende…
FOR ALLTID?
Det er spørsmål man aldri vil få svar på om man ikke bestemmer seg for å gjøre en endring… Noen ganger vil det gå dårlig og de syntes kanskje ikke du er like interessant som du syntes de er. Det kan være sårende, men da vet man i hvert fall at tiden man investerer i de er ikke vært det… Eller så snur situasjonen seg og man blir møtt med samme energi som man sender ut, og det ender positivt for begge parter, og kanskje, bare kanskje vil det vakre mennesket bli hos deg…
Fri, fri, fri! Endelig… Jeg føler meg mer fri enn jeg har gjort på lenge. Jeg føler jeg er på vei mot… Meg, den indre lidenskapen i meg! Jeg innser at det er en tøff vei som ligger foran meg, men jeg er villig til å ofre ALT for å leve et liv jeg virkelig ønsker, og som jeg innser jeg har ønsket hele veien!
Jeg våket sent i dag… Jeg har fri i to dager og jeg klarte faktisk å sove i 11 timer… Wow! Det hadde jeg aldri trodd. Jeg våknet opp rett over fem som jeg til vanligvis gjør, men i dag kunne jeg vri meg over til andre siden og sove videre! Det føltes helt herlig!
Midt på dagen tok jeg turen ut i høstens farger. Jeg og Healy gikk opp til Høgehaug for å sitte i stillheten og nyte utsikten! Det var helt nydelig! Selv om ikke høsten har tatt helt over enda så har de vakre fargene begynt å innta sin plass… Det er så nydelig!
Bladene som en gang var grønne er nå gule og rød. Blåbærriset som en gang var grønt er nå rød/Orange. Jeg føler jeg befinner meg midt på den røde løperen og har fått æren av å være med på premieren… Premieren av høsten 2018. Det er virkelig et privilegium!
Lykken spredde seg i kroppen min, og jeg følte nesten jeg lettet. Alle de vakre fargene som beriket den utsikten jeg hadde sett så mange ganger før… Og gjett hva? Den er forskjellig hver gang, er det ikke utrolig? Jeg er ydmyk og stolt over å få lov til å være en del av dette!
En norsk høst.
Prydet med farger!
ET FARGEBAD <3
Dekket i farger som bringer lykke inn i min hverdag!
Jeg tok av fra hovedveien og opp en grusvei. De sa det skulle være en mil fra sentrum og det var det helt sikkert, men jeg hadde glemt å regne med at slike veier ikke er av beste kvalitet. Jeg bestemte meg fort for å nyte turen opp til stølen og bare akseptere at jeg blir for sen til konserten.
Mens jeg kjørte opp langs den smale veien var jeg vitne til de vakre myrer med ett og annet tre som stakk opp. Jeg drømte meg bort i eventyrenes rike igjen og bare var en del av det vakre. Plutselig var det brå stopp og jeg fikk ikke rikka meg av flekken. Der… Midt i veien lå en hel flokk med geiter og slappa av. De hadde ingen planer om å flytte seg med det første! Jeg tar meg selv i å sitte å prate til de vakre skapningene! De er så nydelige, fredelige, hjertelige! Etter hvert som jeg forsiktig forsøkte å flytte på bilen bevegde de seg fremover. Jeg i min bil fikk være en del av flokken til de tok en krapp sving ned i et skogholt og forsvant!
Der kunne jeg skimte parkeringsplassen! Jeg parkerte bilen gikk ut og begynte å gå mot sølen. Jeg kunne høre den vakre sangen stille og yndig fylle naturens rom! Jeg følte jeg befant meg i en boble av kjærlighet! Jeg gikk nærmere og betalte inngang, ble tildelt en skikkelig ostetallerken med hjemme ysta ost, helt herlig! Mens jeg satt der og tok inn musikken og de helt fantastiske smakene av osten, kunne jeg kjenne en tåre på kinnet!
En lykke, og takknemlighet spredde seg i kroppen min, jeg var klar for å ta inn all den kjærligheten som omringet meg og jeg var klar til å dele av min!
Tåken lå lavt denne morgenen. Det var akkurat som om jeg tredde inn i en vakker fantasi. Jeg satte meg i bilen på vei til marked, og jeg tok meg selv i å være så fasinert av tåken som laget vakre siluetter på vannflaten at jeg bestemte meg for å kjøre inn på neste busslomme og ta del i det vakre!
Jeg gikk ut av bilen, ned til vannflaten og satte meg på huk på en stein i stillheten og observerte tåken leke… Leke på vannflaten som om et enormt maleri skulle lages. Tåken steg opp, men sank fort igjen som laget en type fortelling. Alle mulige fasonger og tegninger! Så utrolig vakkert!
Foran meg i hodet mitt kunne jeg se vakre alver som danset lett på tå på vannet i de fineste kjoler. De lo og hadde det hyggelig! Jeg fikk lov å være med på dansen, jeg var en del av deres tåke rituale! Jeg var en del av det magiske!
Etter å ha sittet der en stund brøt hverdagen inn og jeg ble nødt for å kjøre videre! Jeg kunne ikke slippe denne vakre hendelsen og opplevelsen. Jeg satt i lang tid å bare gjentok ordet wow! Jeg fikk meg ikke til å stoppe. Smilet mitt gikk fra øre til øret, jeg hadde virkelig fått oppleve hverdagslykken igjen<3 Jeg er så takknemlig for at jeg fikk være en del av dette magiske maleriet!
