Jeg sitter på en stein helt alene og ser ned på Prestholt seter. Det er nydelig vær, solen skinner, det er litt kaldt, men lukten av sommer er på plass. Jeg kan kjenne at lykken fyller hele kroppen min. Jeg sitter og ser på at geitene mine, alle 200 av de løper forbi med en livsgnist man sjelden kan se hos andre enn dyrene. Jeg lurer på hvorfor det er slik at vi mennesker ofte trenger at alt skal være perfekt etter planen for at en situasjon skal gjøre en lykkelig. Hmm… underlig, hvorfor kan vi ikke bare sette pris på se små tingene som dukker opp hver dag flere ganger om dagen. Alt fra at noen smiler til en, eller at solen skinner, eller den første hestehoven om våren…
Geitene har en lang reise foran seg hver morgen. De er på vei ut på beite. De kommer ut på myrene, og de gress og lyng fylte fjellsidene som en bølge. Noen av de hopper sidelengs, og gjøre noen krumspring underveis, det er fantastisk å se på. Mens noen har mer enn nok med å bare følge etter. Jeg sitter fortsatt på steinen min og observerer de bevege seg grasiøst utover. Jeg kan nemlig ikke begynne å gå hjemover igjen før de har kommet så langt at ingen kan se meg lenger. Begynner jeg å gå hjemover og bare en av de ser meg, vil alle følge etter. De vil alltid følge etter lederen.
Jeg er så privilegert, hver morgen får jeg lov å følge disse flotte skapningene ut på beite og se de løpe av sted for å finne mat. Det er helt stille, med unntak av lydene som geitene lager. Det er ufattelig koselig! Selvfølgelig er det ikke alle av de som ønsker å gå ut på beite uten litt kos. De kommer opp til meg og gir meg en skikkelig rygg massasje og roper litt etter de andre som har full fart utover de flotte grønne myrene og fjell landskapet. Geit er flokk dyr og de vil aldri gå alene. Når noen av de har kommet litt for langt bak, vil de starte og rope på de lengre fremme for at de skal kunne klare å henge med.
Jeg må si at jeg virkelig lengter tilbake til mitt sjelelige fristed! Det er heldigvis ikke lenge til vi skal flytte oppover igjen… Kan bare ikke vente!
I mine egne tanker satt jeg på toget mot Ål i Hallingdal, som var nærmeste stasjon til der jeg skulle bo på en seter i de neste 2 månedene. Tankene svirra rundt i hodet mitt. Ville jeg trives? Hva slags hverdag gikk jeg til? Ville kroppen min klare å takle en så fysisk tung jobb? Når man tar min fortid som kontordame i betraktning? I tillegg til disse tankene kunne jeg kjenne på en følelse som liknet en forelskelse. Jeg beveget meg nærmere naturen og dyrene. Jeg… akkurat jeg skulle få lov til å bo på en seter og gjete geit hele sommeren. Hvor sprøtt er ikke det? Jeg husker at jeg syntes det var så absurd at jeg hadde sittet på en pult foran to dataskjermer i nesten et år og sett på solen, den flotte naturen og livet utenfor uten å kunne få være en del av det. Nå, endelig var det min tur. Jeg gledet meg så enormt. Jeg visste jo ikke til hva, men, bare alt!
Da jeg gikk av på Ål, kom en dame gående mot meg… “Er du Emeli?” Jeg smilte og sa “ja”. Dette var mitt første møtet med min kommende sommer.
Dagene fremover var jeg helt utslitt, men så gira at jeg hele tiden spurte om jeg kunne få gjøre mer. Vi hadde enda ikke flyttet opp til setra for sommeren. Derfor bodde jeg foreløpig på hovedgården i Hol. Jeg våkent hver dag med nytt mot og forelskelses følelsen satt fortsatt i meg. Jeg var så takknemlig for at nettopp jeg fikk muligheten til å oppleve dette.
Jeg fikk fort oppgaver som skulle gjøres mellom fjøsstellene. Det jeg likte best var å være med å se etter og fôre små kjeene, fordi da fikk jeg lov å kjøre 6-hjuligen på beite for å transportere fôret. Se for deg den vakreste blomstereng med stigning på høyre side og litt lett skog, med et lite, lite vann? Der holder årets kje til. Tenk så heldige de er som for lov til å være ute hele tiden. De lever virkelig livet.
Mitt første møte med kjeene var fullt overfall, hehe! De kom hele gjengen mot meg, og jeg snubla med fôr bøtta over meg, mista støvelen og var på bare sekunder begravd i kje. Virkelig underholdnings materiale for de som så på, hehe!
Dagene gikk og snart var det tid for flytting. Vi skulle endelig flytte geitene til seters. Da kom følelsen av privilegia og lykke, alt på en gang. Ville alle forventningene innfris? Det er vanskelig å si? Ikke det at jeg hadde noen andre forventinger enn følelsen av frihet.
Den nye begynnelsen for meg ble en runde meg couchsurfing hos venner og bekjente i Oslo omegn. Hvor jeg hver dag sa til meg selv “Jeg holder alle muligheter åpne, nye veier og muligheter vil oppstå”. Jeg holdt den affirmasjonen i hodet i 2 måneder. Hvor jeg etter 1 måned på diverse sofaer hadde tatt turen hjem til mamma.
Denne kvelden hadde jeg bestemt meg for å dra på fest i Ås! Jeg møtte masse hyggelige mennesker, men hele kvelden kunne jeg bare få meg til å snakke om hvilke muligheter jeg sto ovenfor. Av en eller annen grunn hadde jeg festet tankene på gårdsbruk av et eller annet slag. I Norge eller utland var ikke så farlig, jeg var åpen for alt! En mann hadde overhørt samtalen jeg hadde med mine venner og brøt inn og sa “Jeg har hørt at man kan være sånn budeie i Norge”. Mer enn det sa han ikke før han trakk seg tilbake. Denne kvelden tenkte jeg ikke noe mer over det han sa?
Dagen etter satt ordene til den fremmede mannen fra gårsdagen fast på netthinnen. Jeg åpnet Mac’en gikk inn på Google og søkte: Budeie sommeren 2017. Plutselig hadde jeg utallige utlysninger etter budeier rundt omkring i landet. Jeg hadde ikke store forhåpninger ettersom høysesongen var rett rundt hjørnet.
Jeg søkte nå allikevel, på alle utlysningene som var. Bare noen dager etter begynte jeg å få svar. Jeg fikk noen tilbakemeldinger om at stillingene var besatt, men jeg hadde fortsatt noen muligheter igjen. Endelig fikk jeg spørsmål om jeg kunne tenke meg å snakke med en dame fra Hallingdal på telefonen. Jeg har aldri hvert så nervøs før. Dette betydde mye for meg! Etter telefonsamtalen satt jeg helt målløs over at jeg hadde fått stillingen, med så å si ingen erfaring.
Bare et par uker etter skulle jeg starte, og jeg visste ikke hva jeg gikk til! Jeg var bare sikker på at dette gledet jeg meg utrolig til, og min tanke var: At dette skulle bli en fantastisk sommer.
I mitt første innlegg startet jeg på en historie som var bakgrunnen et vendepunkt og en ny start. Alle linjene i livet mitt som før var rette, er nå gjort om til spagetti. Ingenting går rett frem, det meste har avstikkere for meg å utforske. Gjett hva? Det er jeg veldig glad for!
Da jeg satt på t-banen denne dagen og ventet på å ankomme Nationaltheatret, skiftet fokuset mitt plutselig. Etter å ha levd i det jeg kaller “A4 boblen” i nesten ett år fikk jeg endelig øynene opp igjen.
Rutinen hadde hvert den samme. Jeg hadde stått opp kl. 07.00, gått til t-banen, tatt t-banen til Nationaltheatret og tog videre til Skøyen. Mandag til fredag, i nesten ett år. Etter jobb, kl. 17.00 dro jeg hjem spiste middag og la meg. Noen ganger dro jeg ut for å danse, men det var ikke mer enn maks to ganger i uka. Jeg var blitt en del av det såkalte “systemet”. Jeg var ikke annerledes enn noen andre. Jeg gjorde alt som var forventet av meg og litt til. Hvilket liv var det?
Denne dagen på Nationaltheatret endret alt seg. Jeg begynte å se klart igjen. Jeg ville noe igjen. Jeg ønsket å være en av de som tørr å gjøre noe annet enn det som er forventet. Den dagen når jeg kom på jobb sendte jeg oppsigelsen min for husleie og arbeid. Jeg hadde på det tidspunktet ingen planer om hva jeg ville. Det eneste jeg visste var at jeg ville noe annet.
Månedene gikk før jeg kunne si meg ferdig på jobb. De månedene var harde? Bare nedturer frem til siste måneden av oppsigelsen, hvor alt gikk PERFEKT. Det gikk bra på jobb, jeg dro ut med venner, jeg danset, jeg ga alt. Ferdig til å starte på nytt. Utenfor vår lille A4 boble.
Jeg satt alene på t-banen fra Brattlikollen til Nationaltheatret og som vanlig lå fokuset mitt på at de gule stengene man bruker for å holde balansen skulle danne en rett linje. Rett før jeg ankom Nationaltheatret skjedde det, alle stengene var på linje. Det som var annerledes denne dagen var tankene som dukket opp i hodet mitt. Vanligvis ville jeg følt en indre ro, men denne gangen var det ikke en slik følelse jeg satt igjen med. Ved synet av den gule, rette linjen tenkte jeg; NEI? Nå må jeg gjøre noe annet med livet mitt!!
Mitt navn er Emeli Torvund, kommer opprinnelig fra Askim i Østfold, men akkurat nå er jeg bosatt i Hallingdal og jobber som budeie. Utdøende yrke, men veldig givende for meg. Nye ideer, nye mennesker og opplevelser er utrolig givende og verdifullt. Jeg er også en lykkejeger av de små vakre øyeblikkene i hverdagen, som jeg gjennom min blogg ønsker å dele med deg!
