Det er redselen, livet, kjærligheten… Hvor skal man begynne og hvor skal man fortsette? Jeg har ikke bakkekontakt med virkeligheten. Hvordan skal jeg skaffe meg virkelighet i en virkelighet som er for surrealistisk. Jeg ønsker virkelig å yte mitt beste, gi alt, være meg! Hvordan? Hvordan være noe man ikke har kontakt med? Hvordan finne noe man ikke vet hva er? Hvordan bevege seg i retning noe man ikke har opplevd før? Hvordan bygge på noe man ikke har kunnskap om fundamentet? Hvordan vite hvordan?
Mange spørsmål, veldig få svar. Hva er neste steg uten å tråkke på noens tær, uten å kjøre helt til holdent over mine følelser, tanker og meninger? Hvordan komme seg over opplevelser fra fortiden uten å legge skylden på noen andre enn seg selv? Hva skal til for at fortiden med dens arr og skavanker skal kunne brukes som en styrke og ikke en svakhet? Hvordan bruke det jeg har opplevd til det positive? Hvordan akseptere at ikke alle er like selv om det kan virke sånn noen ganger?
Mine opplevelser og erfaringer lærer meg alltid noe nytt! Noen ganger ser det ut som jeg allerede vet, men når det kommer til stykke vet jeg ingenting. Det er ganske skremmende, men ikke uoverkommelig. I alle fall er det det jeg sier til meg selv! Noen ganger kan jeg føle på at det finnes ingen andre løsninger enn at “jeg klarer meg best selv” Noen ganger… De fleste ganger ender jeg i “klare meg selv” gropa, men heldigvis har jeg bestevenner som drar meg hardt og brutalt opp igjen. Det er veldig deilig, men ubehagelig. Det er ingen noen gang som syntes det er 100% behagelig å endre vaner. Det vante er trykt og kjent. Det er det vi liker. Det er ikke det samme som at det er den beste løsningen. Da er det fint å ha andre rundt som kan være objektive i situasjonen og bryte gjennom med litt fornuft!
Det er nødvendig.
Selv om jeg ønsker at noe fra fortiden bare skal forsvinne og jeg tror av hele mitt hjerte at jeg er over det, så er det ikke sånn. Jeg vet innerst inne at når jeg har jobbet meg gjennom noe vil jeg komme meg over det, men det tar tid. Som oftest har hodet mitt ikke tid til sånne ting. Jeg ønsker å komme meg over det og komme meg videre, men det skal heldigvis litt mer til. Jeg sier heldigvis fordi jeg vet jo at om vi bare kunne knipse og være over noe hadde vi aldri stått like sterke, lært like mye, oppnådd like mye, vært like kloke!
Jeg er takknemlig, men til tider bitter og sint for at jeg ikke bare kan takke frykten og sinnet for oppmøtet og sende de på dør og bare takke og gå videre!
Så med det vil jeg begynne å øve på å takke, og deretter sende noe av fortiden på dør.
Takk for oppmøtet, men nei takk <3
#redsel #kjærlighet #livet #norge #kvinne #gåvidere #lære #sterkere #nødvendig #bestevenner #tanker #spørsmål
