Landskapet rundt meg er helt hvitt, de vakre grønne trærne lyser opp som et avbrekk fra det intense hvite. Jeg står helt rolig å ser opp… Fra en helt hvit himmel kommer det til syne noe grått og lite, for så… Det er snø! De store flotte snøfillene kom dalende mot meg…
Bare på en liten stund hadde det nå kommet et skikkelig snøteppe som omfavnet oss.
Det er en helt unik følelse å gå der helt lydløst med dempere fra helt ny snø, kjenne snøfillene treffe ansiktet mitt, og smelte sakte men sikkert mot den varme huden min. Litt lenge fremme kan jeg se mamma og Healy løpe. Mamma kaster snø til Healy, og jeg tror faktisk ikke Healy noen gang kan bli lei av den leken. Det er helt nydelig å se på!
Det er helt stille rundt meg! Jeg liker å ta litt avstand fra det som lager lyd, men jeg liker også å være midtpunkt en gang i mellom. Jeg trenger bare å lade batteriene mine i stillhet, og komme sterkere tilbake senere! Det er en fantastisk følelse å være kapabel til å nyte eget selskap, og ikke ha behov for noen eller noe annet, men på en annen side elske å være sammen med andre!
Jeg kan nå skimte huset mitt gjennom skogholtet. Healy og mamma er nesten hjemme allerede. Et lite smil lurer seg frem i munnviken min, og minner meg på hvor heldig jeg er som har alle de fantastiske menneskene og dyrene rundt meg! Det tar meg cirka 5 min å gå hjem fra der jeg står akkurat nå, men i dag tror jeg det tok i hvert fall 10 min. Jeg tok meg god tid, hørte på alle lydene fra fuglene som kvitret og Healy som løp alt han orka over jordene. En fantastisk start på dagen!
Etter en fin tur har vi kommet oss tilbake til gården. Jeg er nå på besøk hos en av mine veldig gode venninner. Vi har gått en flott tur over jordene rundt gården hennes. Det er helt hvitt, skikkelig skare på snøen, og solen står lavt på himmelen og reflekteres i skaren som ser ut som krystall i skinnet fra sollyset.
Se for deg et helt hvitt landskap, og midt i det hele ligger det en gård. Rett ved stabburet står det en bålpanne klar til grilling med noen trestubber til å sitte på dandert i sirkel rundt pannen. Vi har tatt med oss hvert vårt saueskinn og en kopp med kakao, det var helt perfekt! Varmen fra bålpannen kunne kjennes på ryggen, og sprakingen fra den tørre veden kunne høres i bakgrunn… Hærlig!
Vi satt helt uten å si noe til hverandre en god stund. Solen var på vei ned, og prydet himmelen med en vakker kombinasjon av rødtoner… Det var så vakkert… Jeg kjente jeg begynte å bli litt kald, men ønsket ikke å gå inn før solen hadde gått helt bak horisonten. Stillheten preger oss en god stund til, hvor plutselig min gode venninne sur seg mot meg og spør ”skal vi ta vårskriket?” Uten å si noe mer kan man høre vi begge trekker pusten så dypt vi kan, og skriker av full hals. Vi begge holder den skjærende tonen så lenge vi har pust, mens vi ser på hverandre og smiler av hele hjertet. ”Nå kan våren komme” sa vi begge i kor.
Våren…
Du er ønsket, kan du ikke komme snart?
Jeg kan se snøen ligger fortsatt
Men når?
Når er tiden inne for at du skal få pryde vårt vakre landskap igjen?
Våren, med din lettende følelse av fornyelse
Du er savnet. Det er lenge siden jeg har sett deg.
I dag er det endelig skikkelig fint vær ute! Det er kaldt, men stabilt kaldt, og ingen vind! Helt fantastisk! For en liten stund siden la det seg is på sjøen like ved der jeg bor, og i dag kunne jeg høre den synge! Det er en sånn majestetisk lyd som kommer fra isen når den smelter, beveger på seg eller legger seg.
Rett etter frokost tok jeg på meg skikkelig med klær og gikk ut. Det er ikke lange veien ned til sjøen. Jeg og Healy satte oss på en stein ved vannkanten og bare lyttet, for å se om vi var så heldig å høre isens sang en gang til… og der… Den majestetiske sang begynte. Det er en rungende lyd som bærer utrolig langt. Jeg syntes det kan høres ut som om en dyp bass sang, blandet med en hund eller et dyr som uler. Det er utrolig spennende. Hver gang jeg har hørt isen synge føler jeg den forsøker så si meg noe. Det er ikke de samme lydene jeg hører hver gang, det er det som gjør det veldig spennende!
Solen står høyt på himmelen og ikke et vindpust. Vi sitter her og ser utover sjøen, Jeg og Healy. Isens sang regjerer over landskapet… Vi begynner å nærme oss våren! Det er kanskje litt å ta i, men det er en enorm vårfølelse som kaprer kroppen min når isen smelter, og solen steiker. Det er så vakkert!
Romjulen er i full gang og alle har masse å gjøre. Jeg har selv fokusert på å ikke legge så alt for mange planer i år, men jeg vet ikke helt om jeg har klart det. Kalenderen begynner å bli full. Jeg har i år satt av mer tid til meg selv, familien og vennene mine. Misforstå meg rett, jeg har alltid satt av hele romjulen til dette formålet, men det har alltid blitt til at det blir så mange gjøremål på en og samme dag, så istedenfor at det til en hver tid er koselig så må jeg nok innrømme at det har blitt litt mye mas. Det er ene og alene min skyld, men i år har jeg gått inn for færre gjøremål per dag.
Jeg gleder meg til lange morgener foran juletreet, med en god tekopp i hånden og julekonfekten på bordet. Bare sitte der med en god bok. Ikke ha andre lyder rundt meg enn familien som vimser rundt og gjør sine ting og litt god julemusikk i bakgrunn. Det er virkelig romjul!
Selvfølgelig blir det fester og sammenkomster, men ikke mer enn en ting per dag. Jeg vet det høres ut som jeg til vanlig har holt på med noe døgnet rundt, men det har faktisk føltes sånn noen år nå.
Jeg sitter nå inne i varmen å ser ut. Det er frost på ruta og solen gir fra seg et lite glimt som speiler seg i snøen. Det er så vakkert! Jeg kan lukte kaffen som kokes nede på kjøkkenet og jeg vet at det snart er tid kake og kaffe, eller te for min del. Det blir nydelig!
Snø og snøkrystaller
Snø og sol
Snø og varme
Utsikt
Til et vakkert vann,
Sol som speiler seg i vannet, og som lager den vakreste refleksjonen av selg selv…
Et lite sted langt vekke inne i de norske skoger kan man skimte et lite hus. Det er helt mørkt i vinduene, ingen utelamper er tent. Det ser ut som ingen er hjemme. Det er ikke mange minus grader, men tåken ligger tykt over landskapet rundt det lille huset. Det er et lite, hvitt hus rett ved vannet. Det er på mange måter mystisk, men på mange måter ikke. Det er en helt fantastisk ro som hviler over huset.
Jeg går sakte opp over alleen til huset. Jeg ser meg rundt, kanskje det er noen andre i nærheten, men nei. Det er helt stille, ikke en lyd. Jeg er helt elene og det er deilig! Jeg kan kjenne at jeg blir dratt med inn i et eventyr med en gang jeg lar meg forføre av det vakre lille huset! Jeg skulle ønske det var mitt. Mitt lille hus, men nei. Ikke akkurat nå, kanskje senere er det min tur til å få mitt eget hus.
I dag er det fullt av rim på alle buskene, det begynner å bli kveld. Jeg kan kjenne det stikker litt i magen. Jeg er ikke veldig glad i mørket. Kanskje jeg burde snu… Men magefølelsen min drar meg nærmere huset. Jeg har så lyst til å bare se litt nærmere på det! Det er så vakkert.
På en måte er det litt synd at et så vakkert hus skal ligge så utenfor allfarvei at det er nesten ingen som legger merke til det!
Jeg tar meg selv i å stå helt stille, og nå har jeg kommet meg helt opp i gårdsplassen. Eventyret begynner å ta slutt og jeg kan se virkeligheten skimte gjennom. Det er på tide å gå hjem.
Jeg venter enda en liten stund før jeg begynner å gå hjemover. Det er så deilig å ta inn stillheten fra det flotte huset! Vet du hva? Det er faktisk jeg som bor i det huset. Det er jeg som er å heldig å få låne plass i dette flotte huset for nå. Det flotte, fine huset, som ligger rett ved vannet…
Det er nå lys i alle vinduer, og jeg har kommet meg inn. Jeg kan kjenne varmen fra ovnen og roen fra huset! Det er en helt unik følelse. Jeg kan kjenne følelsen av lykke.
Takk, takk for at jeg får låne plass i dette flotte huset<3
En varme strømmer gjennom kroppen min, og finner veien til hjertet mitt! Det er en helt unik følelse. Det er akkurat som om hjertet mitt blir varmet opp, og jeg kjenner meg god og varm! Et lite smil brer seg om munnen min… Det kjennes ut som om jeg flyr… Flyr i min egen kropp og sjel! Den intense varmen roer seg litt og jeg blir sittende å puste tungt… smilet om munnen har ikke forlatt meg og jeg vet ikke helt hva som skjer, men så går det oppe for meg… Det må være lykke. Et enda større smil brer seg om munnen min og jeg forsøker å kjenne på den gode tygge varmen som fyller kroppen min. Jeg tenker meg om, og spør meg selv… Er det sånn det føles? Jeg hadde neste glemt hvor godt er å være lykkelig helt inn til margen, og hjerterota. Det er virkelig det jeg føler på nå!
Wow, så herlig! Tenk… Det er ikke så mye som skal til. Vet du… Det eneste jeg har gjort annerledes i det siste er å følge magefølelsen min, og ingen andres. Jeg har opp til flere ganger kommet i situasjoner der jeg møter på såkalte “drømme stjelere”. De som alltid vet bedre enn deg selv om deg. De som mener og tror utrolig masse om hva du gjør, men ikke gjør noe med sitt eget liv. I tillegg til å mene og syntes, så på toppen av det hele så forsøker de så hardt de kan og overbevise deg om at du ikke er egnet for dine egne drømmer og mål, men bør heller gjøre noe annet. Som selvfølgelig de vet alt om.
Før så kunne jeg finne meg selv i situasjoner der jeg ble lei meg for alt det ”drømmes stjeleren” sa. Jeg kunne begynne å revurdere det jeg hadde jobbet mot over lang tid, og ofre målet mitt til noen som var så usikker på seg selv, at de flyttet sin usikkerhet over på meg. Jeg, og meg alene lot den ”drømme stjeleren” rikke meg ut av fokus. Det er helt utrolig, men vi møter på disse alle sammen. De som ikke lytter, men mener før de vet.
I dag, så kan de bare komme! Forsøke alt de kan, men denne gangen biter dere ikke på. Jeg vet akkurat hvor jeg skal og denne gangen skal jeg ikke la meg selv falle i deres groper. Jeg skal denne gangen og for alltid høre på den som aldri svikter meg, det er meg!
Jeg sier ikke at jeg ikke er mottakelig for lærdom og kunnskap, men jeg er ikke mottakelig for ”drømme stjelere” Dere kan holde dette for dere selv. Jeg ikke klar for deres innvirkning og det kommer jeg aldri til å bli!
Så med det takker jeg dere ”drømme stjelere” for at dere har fått meg til å se at jeg lever mitt liv og ingen andres, og at jeg må høre på meg og ikke dere!
Takk!
Har du en ”drømme stjeler i ditt liv? Ta en julerengjøring og bli kvitt den! Slutt å høre på alle andre! Tro på deg selv. Du er unik og jeg heier på deg <3 !
Jeg står der, i midten av et tåkefylt landskap. Jeg har på meg en tynn, flott turkis kjole. Håret mitt henger rett ned. Den kjølige vinden som kjærtegner de bare armene mine og de allerede røde kinnene.
Det kommer en dag for alt sier de…
I dag var dagen da jeg skulle få lov å være midtpunkt… Jeg skulle få lov å være modell! Jeg gledet meg til å se hva hun hadde planlagt og hvordan hennes kunst ville utvikle seg fra start til slutt.
Det er helt stille og stråene vaiet i vinden rett ved siden av meg. Hele omverdenen er nå sperret ute og jeg er alene, og bare tar inn det vakre tåkelandskapet. Med et varmt ullteppe rundt meg observerer jeg stråenes dans i vindens daglige rutine. Jeg ser tåken som snor seg langs vannflaten og skjuler utsikten til de vakre små øyer, bare litt lengre ute i vannet.
Da var tiden inne… Kameraet var stilt inn og vi var begge klare. Hun kommer å henter ullteppet og skynder seg tilbake for å få tatt de bildene hun ønsket før jeg skulle begynne å fryse så alt for ille. Det var så deilig å stå der og bare puste. Puste inn naturens tåke og min usikkerhet. Usikkerheten som hviler i det ukjente, det som ikke er mulig å få øye på enda.
Jeg befinner meg i midten av tåken, stillheten, roen og kulden. En vakker vinterdag i desember!
Nå sitter jeg her midt i alt rotet… Realitetens time har kommet, jeg flytter! Det har liksom ikke slått meg før nå, det er rart, men deilig! Etter en opplevelse som dette sitter jeg igjen med veldig sterke meninger om at alle burde egentlig prøvd seg i landbruket! Det er ikke så bonderomantisk som folk flest skal ha det til. Det er livsverk som drives av ildsjeler landet rundt!
Et livsverk har ikke en normal arbeidsuke 37,5 time, det er noe man kan se langt etter i landbruket. Jeg vil vel tørre å påstå at det skjer så å si ALDRI. Det er så masse jobb som skal gjøres til en hver tid, og alt for lite folk.
Det er virkelig viktig å huske på alle sammen at om vi velger og sentralisere alt landbruket med enorme fjøs og gårder, vil også masse av vår tradisjon forsvinne! Det er hvert år mange tusen som går forbi Prestholt seter som gården jeg jobber for drifter. Det er hvert år folk som kommer for å kjøpe ost, og støtter driften av gammel norsk kultur og det er helt fantastisk, men det er ikke alle som gjør det!
Det som virkelig skremmer meg er barn som ønsker å smake, mens foreldre sier “nei, æsj sånt liker ikke du” Ungen får ikke en gang lov å smake. Rekker ungene de voksne i forkjøpet, og bryter ut “namm, dette var virkelig godt” Så kommer foreldrene allikevel med kommentaren “nei, det liker ikke du!”. Vi sier at det er viktig med egne meninger, og det er viktig å prøve nye ting, og bevare kultur, men det som har blitt en stygg uvane er at mange voksne dyrker nå barn til å ikke like, og ikke prøve, fordi de selv er skeptisk eller mangler kunnskap.
Det er forferdelig syntes jeg når jeg går på butikken og hører barn spør foreldrene sine “hvor kommer melka fra?” Det foreldrene svarer er “kjøledisken, eller Tine”. Jeg blir helt målløs! Det er ikke en gang jeg har opplevd dette, men opp til flere ganger. Noen av tilfellene så har jeg tatt meg den frihet og fortalt det barnet hvor melka faktisk kommer fra. Grunnen til at jeg bryr meg om dette er fordi det er vår neste generasjon som vil vokse opp uviten om hvor maten vår kommer fra, og hva man egentlig dytter i seg, og det syntes jeg er helt forferdelig! Jeg ønsker for alle barn at de skal få lov å vite sannheten… Hvorfor dyra, jorda og naturen er så viktig for oss. Jeg ønsker at de skal forstå at ødelegger vi det rundt oss vil vi til slutt bli dratt med i dragsuget vi også. Vi klarer oss ikke uten naturen!
Jeg anbefaler alle og ta en tur på en åpen gård, og lære om hvilken prosess som skal til for at vi skal kunne spise det vi spiser, drikke det vi drikker og leve som vi gjør. jeg må si, det er virkelig ikke en selvfølge, det er et privilegiet!
I mine øyne er bonden en skikkelig hverdagshelt, de vier livet sitt for at vi… Ja, alle oss skal få mat og drikke på bordet, og det er på tide at vi og våre kjære politikere skjønner det også!!
Hver gang det blir bestemt at det skal kuttes i tilskuddsmidler vil flere og flere gårder til slutt gå konkurs, vi vil få færre og færre gårder som produserer råvarer til maten vi spiser, og det vil bli mindre norsk mat. Til slutt vil vi ende opp med å importere mer og mer mat fra utlandet. Kanskje maten vi får fra utlandet er billigere, men husk! Alt handler ikke om penger! Det viktigste av alt er vår egen helse, og tar vi ikke vare på den er det ikke så lenge vi trenger penger heller!!
Til slutt vil jeg bare si! Støtt det lokale, og dyrk våre hverdagshelter!!
En stor takk til alle Norges bønder for den fantastisk jobben dere gjør!
Det er bare to dager igjen av min arbeidskontrakt her i Hallingdal og nye eventyr venter. Det er rart hvordan to måneder ble til 1,5 år. Hvordan et lite sommer eventyr ble til en fulltidsjobb. Hvordan jeg trodde dette vil bli og hvordan det faktisk ble. Hvordan alt bare klaffet perfekt, og hvordan alt bare ender i stillhet.
To dager går snart til ende og det blir veldig rart. Når jeg tenker tilbake på de 1,5 årene som jeg har vært her, så ville jeg aldri hvert for uten denne opplevelsen. Jeg ville aldri vært for uten all den nye kunnskapen jeg nå sitter på. Noen ville kanskje syntes det har vært bortkasta og gjøre noe helt annet enn hva jeg har en utdannelse i, men for meg er all kunnskap nyttig kunnskap. Dette har vært helt perfekt for meg! Jeg som trodde når jeg kom hit at dette ville bli en hard jobb, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd det ville bli så hardt som det det til tider har vært, men jeg klarte det også! Jeg har vært meg på det meste som foregår her til gårds, og det er jeg stolt av. Alt fra melke geit, fødsel, lage geite ost, skjære kjøtt, pakke varer og all annet gårds arbeid. Det er jeg så takknemlig for. Jeg ønsker å takke dere alle sammen for at dere tok meg så godt imot og alt dere har lært meg. Dere er virkelig unike! Jeg er mektig imponert over dere alle sammen <3
Til slutt vil jeg bare si “hade”, til vi ses igjen <3
Og…
Takk til dere alle! Jeg kan skimte neste startstrek, og jeg er klar!<3
Roen begynner å senke seg inne i fjøset, klokka nærmer seg 18.30. Jeg ser ut vinduet og det er blitt bek mørkt ute. Det er i grunn litt rart, det er ikke lenge siden det var så lyst når jeg var ferdig i fjøset at jeg til tider ble litt tids forvirra. Jeg står å ser ut vinduet mens jeg ser snøen daler ned og gjør tunet hvitt.
Etter en liten stund er siste fôring gjort, og lyset slukkes for kvelden. Jeg går ut av fjøset på vei mot hallen for å fôre kjeene. Jeg må innrømme at jeg er utrolig mørkeredd, men jobber med saken hver dag. Utfordrer meg selv for å forhåpentligvis til slutt klare å nyte mørket på samme måte som jeg nyter dagen.
Mellom tunet og hallen er det en del av veien som er helt mørk, det er umulig å se noen ting. Jeg har i dag bestemt meg for å klare å gå denne veien rolig og behersket alene uten lys, men når jeg først kom så langt at det ikke var mer lys å se, var det akkurat som om jeg handlet på automatikk. Jeg slo nummeret til en av mine bestevenninner… Det første jeg sa da hun tok telefonen var “frøken mørkeredd her” Hun ler litt lett og begynner å skravle med meg. Det er så deilig å ha noen som ikke stiller så masse spørsmål i de stundene man bare trenger at de er der.
Før jeg visste ordet av det så befant jeg meg midt i mørket uten at jeg hadde skrudd på lommelykten på telefonen. Det føltes litt deilig, men varte ikke så lenge. I mørket hørte jeg plutselig noe som løp fort. Jeg kunne kjenne det var nære… Jeg hyler av full hals, mens jeg veiver rundt meg med telefonen med lommelykten nå skrudd på… “Er det mulig” sier jeg høyt til meg selv… Det var bare den vakre vill kalven som søkte ly for natta. Jeg skremte nok livet av den…
Da jeg først hadde fått tilbake roen der jeg sto midt i mørket, tok jeg meg tiden til å stirre opp på himmelen… Det er helt mørkt. Det er umulig å se noe som helst. Det eneste jeg ser er små snøflak som kommer dalene.
For første gang i år jeg fikk kjenne på julestemningen <3 Det var helt utrolig deilig!
Etter å ha fôret kjeene gikk jeg inn. Da jeg endelig hadde kommet meg inn døra tenkte jeg litt tilbake og fant ut at jeg ikke var like redd som jeg har hvert tidligere. Jeg lurer på hva som gjør at jeg er redd? Hva som gjør at mørket i mitt hodet er så “farlig”? Jeg stiller meg selv disse spørsmålene hver gang jeg ønsker å gå ut og det er mørkt ute, men har til nå ikke fått noe bra svar…
Jeg finner det sikkert ut den dagen redselen slipper, og jeg er fri til å utforske mørket uten redselen som prikker meg på ryggen hele tiden, men til da…
Takk for at jeg i dag kom et steg nærmere det uredde <3
