Emeli Torvund

 

 

 

Nå er jeg ferdig sier jeg til meg selv, men nei… Jeg er langt i fra ferdig. Kanskje jeg er ferdig med det som fysisk skjedde i Vietnam og Thailand, men definitivt ikke psykisk. Siden dagen jeg kom ned til Vietnam har jeg generert alle tanker jeg har til setningen «vi er trygge, og dette ordner seg» Selv om jeg til tider som dere nå vet har hatt tvilende øyeblikk, men det har ikke vært et eneste dag der jeg ikke har repetert den setningen i hodet mitt. Jeg ønsket da, og nå og skaffe meg en trygghet igjen som jeg selv stoler på og tror på. Jeg ønsket da og nå og tro på det trygge igjen, men det er faktisk ikke så lett.

 Tidligere har det ikke vært viktig for meg om mamma sendte melding når hun kom hjem, etter hun har vært på besøk eller skal bort. Misforstå meg rett jeg var utrolig takknemlig når det skjedde, men jeg tenkte ikke noe over det om hun glemte det en gang nå og da. Nå derimot er det utrolig viktig for meg. Både at jeg selv gir beskjed, men også at de jeg er glad i gir beskjed at alt er i orden og de har kommet seg trygt hjem. Jeg sitter i dag med en redsel for at noe skal gå galt og at jeg ikke skal få tilbake de jeg er glad i, se de igjen, klemme de og si jeg er glad i de. Det er nok naturlig, men det er også litt slitsomt. Jeg forsøker som jeg sier å skaffe meg en trygghet i og overbevise meg selv at dette går fint, vi er alle trygge. Jeg kan kjenne for hver dag at det hjelper litt og litt.

Jeg har alltid trodd på tiltrekningens kraft eller det utrykket som de fleste av oss kanskje er mer kjent med “law of attraction”. Det du sender ut får du tilbake. For å ta et enkelt eksempel: Du kjører på en hullete vei og tenker… Jeg skal IKKE treffe de hullene. Du kan være sikker på at du treffer de hullene. Men om du sier til deg selv, jeg kjører fint FORBI de hullene så gjør du som regel det. Ganske fantastisk.

 

 

 

Akkurat nå befinner jeg meg på den hullete veien og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har hatt alt for mye fokus på å IKKE treffe hullene i veien. Det har endt med at jeg har truffet alle. Jeg ser selv at fokuset mitt ikke har vært å tiltrekke meg en løsning men en stagnert posisjon. Der har jeg ikke tenkt til å fortsette å være.

Så istedenfor å fokusere på hva jeg IKKE skal så har jeg nå startet veien tilbake til å fokusere på alt jeg SKAL. Jeg kan allerede se en liten endring.

“Det du sender ut får du tilbake”

Sender du ut positivitet får du det tilbake. Sender du ut negativitet får du det tilbake. Det er helt opp til deg hva du en gang ønsker å få i retur!

Ha en flott dag alle sammen!

Kjærlighet til dere alle <3

 

#lawofattraction #livet #positivitet #negativitet #glede #trygghet #trygg #familie #kjærlighet #fokus #mindset #tankesett #natur #foto #norge #natureheart

 

 

 

Etter alt dette er jeg så utrolig stolt over deg! Alt du gikk igjennom uten å huske så mye. Alt du kjempet for uten å egentlig vite det. All den takknemlighet du ønsket å uttrykke fra den første dagen du fikk tale evnen tilbake. Alt det du ønsket å si, men ikke klarte å si før senere. Jeg må bare si til deg at jeg er så ufattelig stolt av deg. At du kjempet, og ikke ga opp. For de dagene du følte deg så frisk at du ønsket å reise deg opp å gå selv om det ikke gikk i realiteten. Det ga meg håp og bevis på at du kom til å komme deg ut av denne situasjonen like hel. Du er fantastisk!

Selv om du kanskje angrer på ting du gjorde, er det ingenting å gjøre med! Jeg vet at du har lært så masse og at dette er ikke noe vi gjentar!

Jeg vil fortsette meg å rose din sønn… For en mer stødig person skal du lete lenge etter. Hadde det ikke vært for han hadde du kanskje ligget i Vietnam langt på overtid. Hver dag sto han på, hvert eneste minutt for å hjelpe deg. Med en skikkelig dose humor, mot og gjennomføringsevne gikk dette “smertefritt”. Så smertefritt en slik situasjon kan gå. Han er virkelig unik! Dette hadde ikke gått uten han.

Så til damen som elsker deg av hele sitt hjerte. Damen som reiste til andre siden av verden til tross for angst for å reise langt og sykehus. Hun er unik! Du er heldig som har henne i livet ditt. Hun stiller alltid opp for deg. Selv om denne reisen var en skikkelig utfordring for henne så hoppet hun i det med hele kroppen. Hun sto der og var der for deg. Det er kun fordi du er du! Husk det!

 

 

 

Livet er skjørt

Så

Ta vare

Ta vare på deg selv

Dine kjære

Og, alle som betyr noe spesielt for deg

Du er unik

Vi vil ikke miste deg

Livet

Hver dag

Noe vi ikke vil oppleve igjen

Så

Ta vare

På nettopp dagen i dag

I morgen

Og alle dager

Så

HUSK

Ta vare <3

Av Emeli Torvund

 

#dikt #norge #takknemlighet #ros #hjelp #reise #fantastisk #mennesker #stilleopp #familie #kjempe #livet #unik #dereerunike #foto 

 

 

 

Nå er vi hjemme igjen, jeg føler jeg aldri dro. Hele situasjonen er så surrealistisk at jeg kan ikke forstå hva jeg nettopp har hvert med på. Alt som har skjedd på så kort tid, uten at man fikk muligheten til å tenke etter hvordan situasjonen i seg selv har resultert i en skikkelig lærepenge på en god måte. Selv etter alt som har skjedd, har alle parter kommet ut av situasjonen uten store skader. Så klart sitter vi alle igjen med Psykiske og fysiske inntrykk vi kommer til å bære med oss livet ut, men vi var så heldige å få med oss alle vi er glad i hjem uten varige skader. Jeg er utrolig takknemlig for at det gikk bra!

Jeg må ærlig si at jeg trodde jeg var ferdig med situasjonen, så jeg kunne begynne rett på de daglige gjøremålene uten å ofre kroppen min noen dager med hvile, men der tok jeg rimelig feil. 20 november kom jeg hjem gråtene og fortvilet over menneskeheten. Alle de feil vi gjør som vi ikke ser før en god stund i etterkant. Alle de ting vi sier som vi ikke forstår er feil før lenge etter det er sagt. “Hva er feil med oss tenker jeg ofte” Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke gir oss selv bare noen ekstra sekunder til å tenke en gang til. De sekundene som kunne spart oss for mange bekymringer og unødvendige situasjoner, men slik er det ikke. Noen ganger kjenner vi igjen en situasjon og handler bedre enn første gang, andre ganger gjør vi ikke det og brenner oss igjen.

 

 

 

Jeg kjenner meg så utrolig takknemlig, men også hjelpeløs. Tenk hvor mye vi ikke kan gjøre noe med, hvor valgene ikke står hos oss men hos noen andre. Tenk hvor mye som ikke er opp til oss, men noen andre. Det er skremmende mye! Jeg sitter på stuegulvet og tårene triller. Mamma sitter rett foran meg uten  å si et ord, og jeg bare gråter. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med menneskeheten (inkludert meg selv) Jeg  føler jeg ikke passer inn. Hvorfor kan vi ikke alle bare være snille og gode meg hverandre. Hvorfor må vi skape dårlige situasjoner for hverandre? Det er urettferdig!

Innerst inne forstår jeg hvorfor verden er som den er… Vi skal lære noe av alt! Ikke alle situasjoner er like gode, ikke alle situasjoner gir like mye mening, men sånn er verden. Vi må gjøre vår del for at verden skal være en god plass å leve, og hjelpe andre til å gjøre det samme.

Jeg er takknemlig, men lei meg for at noe skal være så annerledes at det er vanskelig å forstå.

Jeg håper med all den kunnskapen vi tilsammen sitter med at vi kan lære hverandre nye ting hver dag som gjør at vi alle ender nettopp dagen i dag, i morgen og for alltid med ny lærdom!

Takk, jeg er så takknemlig! <3

 

#etterdønninger #reise #norge #utland #vietnam #thailand #vanskelig #forståelse #takknemlig #hjelpesløs #sykehus #offentligsykehus #foto #gråt #reaksjoner

 

 

 

Jeg føler meg liten. Nesten litt innestengt… Utrolig rar følelse! Rundt meg er det bare høye bolig blokker. Noen av de blokkerer faktisk sollyset! Jeg går rundt på rommet for å finne et sted der lyset kommer gjennom… Endelig, gjennom vinduet der jeg sitter på sykehuset i Bangkok kommer det endelig litt sollys inn. Det er virkelig helt fantastisk. Selv om jeg går fra hotellet, til taxien hver dag er det rart og ikke ha muligheten til å kjenne på naturen slik jeg er vandt med.

Jeg sitter der i en off white lenestol og drømmer meg vekk. Til vanlig når jeg er hjemme drømmer jeg meg vekk til varmere strøk og kan ikke vente til neste gang sjansen byr seg slik at jeg kan reise på nye eventyr, men akkurat nå lengter jeg hjem. Jeg lengter hjem til det gamle vante. Til det jeg vet er trygt, og kjent. Jeg tror faktisk jeg har opplevd nok på en stund og kunne trengt en pause. Det er virkelig ikke noe jeg trodde jeg kom til å si eller tenke noen gang!

Jeg lengter hjem til skogen, trærne og den friske luften. Jeg kjenner på roen som endelig har senket seg over reisefølget. Vi har nå innsett at alt har nå til syvende og sist gått bra og vi kunne ikke drømt om noe annet. Jeg må innrømme at jeg opptil flere ganger på turen har lurt på hvordan dette skal gå, og hvordan utfallet kom til å bli, men nå kan jeg si med sikkerhet at alt kommer til å ordne seg. Det er helt uvirkelig å tenke på at etter så lange dager så kan vi endelig skimte en ende på dette. Det er jeg glad for!

 

 

 

Lukten av eksos vil snart bli byttet ut med lukten av granbar. Utsikten fra vinduet mitt på hotellet som i dag er et parkeringshus og høye boligblokker, vil snart bli byttet ut med utsikten til en liten sjø og en vakker skog. Jeg kan virkelig ikke vente med å kunne våkne opp, gå rett ut av døra og nesten fra første steg være i og med naturen!

Nature Heart <3

 

#naturen #storbyen #natur #foto #hjem #lengte #reise #altgikkbra #lettet #sol #utsikt #drømme #norge #Thailand #Vietnam #utland 

 

 

 

 

KJÆRLIGHET UTEN GRENSER!

Kjærlighet…

Kjærlighet til andre du ikke har noen relasjon til

Jeg bryr meg om deg!

Og, du om meg?

Kjærlighet på tvers av religion, kultur og landegrenser.

Vi fra vesten

Meg, meg, meg…

Vi er annerledes enn de, tenker vi

Men, er vi virkelig det?

Nei!

Vi er alle mennesker

Vi trenger alle kjærlighet og omsorg

Vi fra vesten…

Eller vi fra jorda…

Selv om vi kanskje er bedre stilt enn andre her i verden

Betyr det jo ikke at vi er noe mer vært!

Vi er akkurat like mye vært!

Vi er alle like mye vært, uavhengig av religion, kultur og landet vi bor i.

Vi er alle ett

Så…

Bli med å bygge kjærlighet som et verdensspråk, fordi verden er ikke bare deg og meg, oss fra vesten…

Men, alle her på jorda!

VI ER ETT! <3

#dikt #kjærlighet #alle #norge #vesten #verden #språk #religion #kultur #landegrenser #foto #livet #kjærlighettilalle

 

Dagen var kommet, og vi hadde endelig fått klarsignal fra et av verdens beste sykehus i Bangkok at de var klare for å gjennomføre en evakuering. Det er virkelig helt absurd… Evakuere!! Jeg hadde virkelig aldri trodd at jeg noen gang skulle værer en del av en evakuering, i hvert fall ikke fordi vi skal flytte en pasient fra et sykehus til et annet, men slik ble det.

 

 

 

Rett før vi fikk melding om at ambulanse var på vei hadde jeg reist tilbake til hotellet for å hente håndbagasje til de som skulle fly med ambulanse fly. Da det bare var 15 min igjen til ambulansen ankom sykehuset sendte de melding…

Jeg satt da i lobbyen på hotellet for å hente ut bagasje. Tok håndbagasjen i hånda løp ut for å ta en taxi. Fikk med gestikulering og litt engelsk kommet frem til at taxi sjåføren måtte kjøre fort slik at jeg skulle rekke tilbake til sykehuset i tide. Han forsto hva jeg mente, og jeg må si jeg har aldri sett noen ligge så hardt på tuta før. Jeg kan ikke huske et eneste sekund uten at det hornet lagde lyd. Til gjengjeld ankom jeg sykehuset fortere enn jeg noen gang hadde håpet.

 

 

 

Avdelingen jeg skulle til lå 10 etasjer fra bakkeplan og midt på dagen var det ikke sjangs for å få plass i heisen så det var bare å starte å løpe. Når jeg endelig nådde 10 etasje kunne jeg ikke forså at jeg hadde klart å løpe alle de etasjene uten å kollapse. Det var varmt og ingen AC, jeg pusta så tungt at jeg er sikker på at det nesten kunne høres i hele etasjen. Jeg trillet kofferten fort bortover gangene inn på rommet og skjønte da at jeg hadde rukket det.

Gud for en lettelse! Bare noen minutter etter kom ambulanse personellet inn på rommet. Fantastiske folk! Helt unike! Det tok ikke lang tid fra de kom til vi var på vei ut. Gjennom de trange gangene. Mens vi trillet gjennom gangene så jeg alle de fjesene jeg hadde lært å “kjenne” i løpet av de siste dagene og de hilste på meg i det vi nærmest løp ut. Jeg kjente på en følelse som jeg aldri har kjent på før. Bare fordi vi hadde den gode forsikringen kunne vi evakuere deres lokale sykehus fordi det ikke var bra nok for oss. De måtte sitte igjen… Det var så leit å se alle de som ble igjen og kanskje aldri ville få den hjelpen de trengte, mens vi kunne bare evakuere til et av verdens beste sykehus.

Det er virkelig det jeg kaller absurd.

Da vi ankom hovedinngangen ble båren lastet inn i ambulansen og kjørt til flyplassen! Alt gikk smertefritt!

Takk for Norsk reiseforsikring, aldri undervurder den lille summen i måneden som kan redde livet ditt om du først er uheldig!

 

#reiseforsikring #reise #sykehus #utland #offentlig #offentligsykehus #vietnam #foto #evakuering #leit #rart #absurd #norge 

 

Jeg skriver ikke dette innlegge for å fortelle at de offentlige sykehusene i Norge ikke har noe å jobbe med, fordi det ville ikke vært sant! Vi har alle noe å jobbe med uansett hvilken sektor vi befinner oss i. Jeg skriver derimot dette innlegget for å belyse hvor heldige vi egentlig er her i Norge.

 

 

 

Gjennom de dagene jeg befant meg på det offentlig sykehus i Vietnam fikk jeg virkelig et godt innblikk i hvor godt vi har det her i Norge. Det jeg nå skal fortelle kan nok flere av dere ikke forestille dere, mens andre har kanskje sett innsiden av et offentlig sykehus et annet sted i verden som gjør at dere har en bedre forståelse av hva jeg nå skal dele med dere.

I mitt forrige innlegg fortalte jeg at mennesker satt i gangene på stråmatter. Jeg fikk i løpet av kort tid erfare hvorfor. Grunnen til at ingen satt dirkete på gulvet var på grunn av rengjøringen. Det var vel egentlig ikke noe rengjøring annet enn en kosting, og “vasking” med skittent vann slik at de fikk samlet sammen søppel eller liknede som hadde havnet på gulvet. Derimot det som var flytende som endte på gulvet, ble der til det tørket av seg selv. For eksempel første dagen jeg kom på besøk til sykehuset var det noen som hadde sølt urin på gulvet, to dager etter var det tørket inn i gulvet. Av en merkelig grunn luktet det ikke så ille der inne, men rent det var det virkelig ikke. Jeg kjente virkelig på hvor takknemlig jeg var for at våre sykehus er i det minste rene.

Noe helt annet som virkelig overrasket meg var hvordan systemet for stell av pasienter fungerte. Da fikk jeg svaret på hvorfor hele gangen var full av mennesker. De var der for å stelle de innlagte. Legene og sykepleierne drev med medisinsk behandling, men INGEN form for vanlig stell av pasientene. Dette var derfor familien var der. De kjøpe alle kluter, bleier, sengetrekk, vann, mat og likende. Alt som en pasient får i Norge er virkelig ikke en selvfølge. Da jeg fikk vite dette var jeg så utrolig takknemlig for at en av tur koordinatorene frivillig hadde bestilt en dame til vasking av kropp, og til å kjøpe inn alt det som er nødvendig til vanlig stell. Hadde ikke det blitt gjort så hadde nok vi møtt en mann liggende i sin egen møkk. Det er virkelig ikke noe jeg ønsker å tenke på.

 

 

 

Jeg er fullstendig klar over at vi betaler skatt for at vårt helsesystem skal fungere, men bare vær klar over av i mange deler av verden så finnes det ingen eller veldig liten mulighet for en vanlig mann i gata å få skikkelig hjelp når man ankommer sitt offentlige sykehus, om man i det hele tatt har god nok status eller nok penger til å blir lagt inn i første omgang.

Mens jeg satt i gangen og ventet på at leger vi trengte å snakke med skulle komme snakket jeg litt med denne tur koordinatoren som frivillig hadde sittet natt og dag og passet på inntil vi kom. Hun fortalte at i deres kultur var det vanlig å være med sine syke familiemedlemmer, det var helt vanlig at det var familie som tok vare på de syke. Jeg spurte også hvordan det fungerte for de som lokale i forhold til hvilken hjelp de fikk og hva som var kravene for at de skulle få hjelp. Da sa hun at noen har forsikring som vil dekke mye av behandlingen, men har du ikke forsikring må man betale alt. Har man ikke penger får man ikke behandling. Det er ingen form for sikkerhetsnett for de som ikke har midler nok til behandling. De vil etter hvert død forteller hun. Jeg tok meg selv i å sitte ved siden av henne mede haka nede på knærne. Selv om jeg er fullstendig klar over at slike system, eller det er vel ikke noe system… Det eksisterer verden over, men selv om jeg var innforstått med dette så var ingenting så virkelig som nå. Jeg satt midt i det. Siden vi var fra Norge fikk vi den beste behandlingen sykehuset hadde. Jeg må si det var ikke på øverste hylle grunnet mangel på hovedsakelig ressurser og teknologi, men de gjorde det de kunne.

 

 

 

Jeg må si etter dette at jeg er utrolig takknemlig for at jeg er Norsk og har de rettighetene vi har her i landet. Hvor jeg vet at om jeg blir syk så har jeg i det minste et sykehus som vil ta vare på meg og som ikke lar meg svinne hend i min egen møkk.

Jeg ønsker å rette en stor takk til det norske helsevesen dere gjør en skikkelig innsats! <3

Takk!

 

#norge #helsevesenet #norskesykehus #vietnam #offentlig #sykehus #utland #reise #foto #livet #utfordringer #rengjøring #velvære 

 

 

 

Etter en lang flyreise ankommer vi sykehuset i Ho Chi Minh by i Vietnam. En stor bygning med enormt mye mennesker. Gangene og korridorene var fylt med mennesker som lå på stråmatter å sov, spiste eller ventet. Jeg klarte ikke ta inn deres energi når jeg gikk i gangen. Det jeg bekymret meg over var hva jeg skulle møte i enden av gangen. Ville jeg kjenne han igjen, ville han kjenne igjen oss? Hvordan skulle jeg forberede meg på det jeg snart ville se?

Jeg kan i etter kant si at det var virkelig ingen måte jeg kunne forberedt meg på det jeg så den dagen. En mann jeg ikke kjente igjen før jeg forsto at det måtte være han. Han kunne ikke åpne øynene sine, ikke bevege på kroppen. Hendene hans var bundet fast i sengekanten med noe som så ut som en del av et laken. For meg som nordmann så det helt forferdelig ut, og tankene begynte med en gang å surre. Ville jeg noen gang se han igjen slik som før han dro fra Norge? Ville alle vi som er glad i han noen gang få tilbake den samme gamle?

Jeg sto der og tårene begynte å fylle øynene mine, men jeg så damen som elsker han stå der helt knust. En sønn som var sterk og stødig som et fjell. Jeg tok meg sammen så godt det lot seg gjøre en slik situasjon og gikk ut på gangen for å puste.

Jeg sto der og alle stirret på meg… Jeg kunne se i øynene deres at de var fylt med spørsmål, jeg kunne ikke svare.

Det var så mang inntrykk å ta inn og jeg “våknet” av at en vennlig dame tilbød med plass å sitte på hennes stråmatte. Jeg tok vennlig imot hennes tilbud og satte meg ned.

 

 

 

Mennesker kom gående ut og inn av rommet han lå. Etter en liten stund gikk jeg inn igjen og strøk han på kinnet og fortalte han at jeg var der. Jeg kunne se han kjente meg igjen. Jeg kunne se han hørte hva vi sa, og oppfattet situasjonen, men hvor mye han forsto av det hele var vanskelig å si på det tidspunktet.

Jeg gikk ut av det rommet den dagen med en redsel som ikke viste seg for meg før senere. Et mot, og en pågangsvilje om at dette skulle gå. Jeg var villig til å gjøre alt for at dette skulle gå!

Pågangsvilje og mot!

 

#Vietnam #reise #sykehus #akkutt #familie #pågangsvilje #utland #offentligsykehus #kultur #storby #spørsmål #nordmenniutland #foto #livet

 

 

Noen ganger går ikke livet helt som planlagt og alt man til vanlig gjør må legges til side. Denne gangen tok livet meg helt til Vietnam og Thailand. Siden tirsdag 6 November har jeg vært på reise… Til vanlig hadde jeg vært overlykkelig over at jeg 17.november fortsatt befinner meg i Thailand, men denne gangen er det ikke en reise for meg.

Tirsdag 6 november fikk vi en beskjed om at vi måtte reise med første fly ned til Vietnam for at en i nær familie var havnet på akutten på et offentlig sykehus i Vietnam. Bare noen timer senere sto vi i innsjekk på Gardemoen. Det var en helt surrealistisk. Vi sto der og så på hverandre og snakket litt nå og da, mens vi spekulerte i hva som kunne ha skjedd… Det var det ingen som visste.

Det store utland, det frie, det spennende… UTLAND. Det vi tror er billig drikke, lette flørter og fryd og gammen. Det er ikke realitet. Som over alt ellers kan alt skje, sånn er livet. Denne gang var det vår tur til å stille opp for noen vi er glad i. Hvordan? Hva? Hva hvis? Hva om? Ingen av oss hadde noen svar og alle hadde flere spørsmål. Hvor ville det være fornuftig å begynne? Det er vanskelig å si i en lik situasjon da det eneste man visste sikkert var at noen man er glad i ikke hadde det bra, og man visste ingenting om hva som hadde skjedd! Helt forferdelig følelse.

 

 

 

Timene på flyet ned til Vietnam virket som en evighet… Vi hadde to mellomlandinger, og alt annet enn målet, et offentlig sykehus i Vietnam var virkelig ubetydelig. Alt vi kunne tenke på var å komme frem så vi kunne selv se hvordan man skulle angripe situasjonen. Noen av oss mistet matlysten, andre fikk ikke sove og noen av oss fikk nesten angst for alt det som kunne skje, ville skje, eller allerede hadde skjedd…

Jeg for min del kunne kjenne en indre tomhet. Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke, gjøre eller føle. Det lot jeg meg selv hvile i, heldigvis!

Den usikkerheten, redselen og u-viten var lang. Det var lenge igjen, så det var ingen tid til panikk eller å miste hodet, vi trengte alle klare hoder.

Usikkerhet

Redsel

UTLANDET

Norge

Trygghet

Usikkerhet

NORGE

UTLANDET

Hvem vet hva neste dag bringer, ta vare på det du har i dag!<3

 

#utlandet #norge #trygghet #usikkerhet #redsel #følelser #helomvending #fly #verden #vietnam #dikt #foto #livet 

 

 

 

Nå sitter jeg her midt i alt rotet… Realitetens time har kommet, jeg flytter! Det har liksom ikke slått meg før nå, det er rart, men deilig! Etter en opplevelse som dette sitter jeg igjen med veldig sterke meninger om at alle burde egentlig prøvd seg i landbruket! Det er ikke så bonderomantisk som folk flest skal ha det til. Det er livsverk som drives av ildsjeler landet rundt!

Et livsverk har ikke en normal arbeidsuke 37,5 time, det er noe man kan se langt etter i landbruket. Jeg vil vel tørre å påstå at det skjer så å si ALDRI. Det er så masse jobb som skal gjøres til en hver tid, og alt for lite folk.

Det er virkelig viktig å huske på alle sammen at om vi velger og sentralisere alt landbruket med enorme fjøs og gårder, vil også masse av vår tradisjon forsvinne! Det er hvert år mange tusen som går forbi Prestholt seter som gården jeg jobber for drifter. Det er hvert år folk som kommer for å kjøpe ost, og støtter driften av gammel norsk kultur og det er helt fantastisk, men det er ikke alle som gjør det!

Det som virkelig skremmer meg er barn som ønsker å smake, mens foreldre sier “nei, æsj sånt liker ikke du” Ungen får ikke en gang lov å smake. Rekker ungene de voksne i forkjøpet, og bryter ut “namm, dette var virkelig godt” Så kommer foreldrene allikevel med kommentaren “nei, det liker ikke du!”. Vi sier at det er viktig med egne meninger, og det er viktig å prøve nye ting, og bevare kultur, men det som har blitt en stygg uvane er at mange voksne dyrker nå barn til å ikke like, og ikke prøve, fordi de selv er skeptisk eller mangler kunnskap.

 

 

 

Det er forferdelig syntes jeg når jeg går på butikken og hører barn spør foreldrene sine “hvor kommer melka fra?” Det foreldrene svarer er “kjøledisken, eller Tine”. Jeg blir helt målløs! Det er ikke en gang jeg har opplevd dette, men opp til flere ganger. Noen av tilfellene så har jeg tatt meg den frihet og fortalt det barnet hvor melka faktisk kommer fra. Grunnen til at jeg bryr meg om dette er fordi det er vår neste generasjon som vil vokse opp uviten om hvor maten vår kommer fra, og hva man egentlig dytter i seg, og det syntes jeg er helt forferdelig! Jeg ønsker for alle barn at de skal få lov å vite sannheten… Hvorfor dyra, jorda og naturen er så viktig for oss. Jeg ønsker at de skal forstå at ødelegger vi det rundt oss vil vi til slutt bli dratt med i dragsuget vi også. Vi klarer oss ikke uten naturen!

Jeg anbefaler alle og ta en tur på en åpen gård, og lære om hvilken prosess som skal til for at vi skal kunne spise det vi spiser, drikke det vi drikker og leve som vi gjør. jeg må si, det er virkelig ikke en selvfølge, det er et privilegiet! 

I mine øyne er bonden en skikkelig hverdagshelt, de vier livet sitt for at vi… Ja, alle oss skal få mat og drikke på bordet, og det er på tide at vi og våre kjære politikere skjønner det også!!

Hver gang det blir bestemt at det skal kuttes i tilskuddsmidler vil flere og flere gårder til slutt gå konkurs, vi vil få færre og færre gårder som produserer råvarer til maten vi spiser, og det vil bli mindre norsk mat. Til slutt vil vi ende opp med å importere mer og mer mat fra utlandet. Kanskje maten vi får fra utlandet er billigere, men husk! Alt handler ikke om penger! Det viktigste av alt er vår egen helse, og tar vi ikke vare på den er det ikke så lenge vi trenger penger heller!!

Til slutt vil jeg bare si! Støtt det lokale, og dyrk våre hverdagshelter!!

En stor takk til alle Norges bønder for den fantastisk jobben dere gjør!

 HVA SKULLE VI GJORT UTEN DERE!!!

TAKK <3

 

#bonden #norge #gård #gårdsdrift #politikk #tavare #generasjon #barn #mat #historie #bevar #hverdagshelter #ildsjeler #takk