DE ELDRE, VAKRE, VISE!

 

 

 

Alt dere eldre vet, har erfart og har kunnskap om. Det er virkelig utrolig! Jeg er så utrolig imponert over hva dere har fått til, hva dere har vært igjennom, hva dere holdere på med nå og hva dere har planer om. Dere er fantastiske!

Flere av dere er kanskje slitne nå etter et langt liv, men tenk på alt dere har fått utrettet! Dere sitter med en helt annen forståelse av verden enn hva vi unge gjør. Nå spør jeg alle dere der ute som fortsatt har deres besteforeldre eller oldeforeldre. Har dere noen gang tatt dere tid til å lytte til det de eldre har å fortelle om det vi i dag kaller gamledager? Har dere noen gang tatt til dere det de forteller?

Dere som har allerede tatt dere tiden til å lytte til de eldre, har dere tenkt på hvor mye de setter pris på som ikke vi engang legger merke til? Har dere tenkt på hvor takknemlig de eldre er, og i de fleste tilfeller hvor ydmyke de er. Selv om dette kan vises på en snodig måte til tider. Det er det jeg tror kalles “Tough love” selv om vi ikke alltid liker det, så er det ment godt! I hvert fall velger jeg å tro det!

Så til alle de historiene som vi kanskje syntes er litt urealistiske, men er den harde virkelighet. Da sikter jeg til fraser som “Vi hadde flere mil å gå til skolen”, eller “Mitt yrke var potetpeller, og gårdsgutt”, eller “Vi fikk aldri velge hva vi skulle spise”. Disse frasene kan for noen av oss virke helt uvirkelig, men desto mer jeg lytter til hva de eldre har å si, desto mer gir det mening. Det var andre kår enn hva vi i Milleniums generasjonen noen gang kan forestille oss.

Mens jeg sitter å lytter på historie etter historie om alt de fant på, hvor hardt de hadde det, men hvor morsomt de hadde det så tenker jeg på hvor mange av oss i dag som hadde klart det de klarte. Med det mener jeg å leve på den måten de levde. Om vi i dag hadde blitt plassert i deres “verden”. Jeg tror personlig at det ville vært fåtall av oss som hadde fått det til.

Tenk… Hvordan skulle vi klart oss uten Google? Da måtte vi faktisk hatt kunnskapen lagret i hodet! Bare det hadde vært en enorm omveltning for mange av oss.

 

 

 

Jeg kjenner jeg er så utrolig takknemlig for det dere alle har gjort for oss. Hvordan dere har klart å bygge landet vårt som vi nå skal ta over å bære videre. Jeg forstår virkelig at det er vanskelig å sitte på sidelinjen å se på alt det vi gjør som dere aldri ville gjort på samme måte. Jeg forstår det, men jeg håper også at dere klarer å se at det ikke nødvendigvis er alle våre løsninger som er så ille.

Jeg håper at vi i Milleniums generasjonen tar til oss all den kunnskapen dere eldre har å dele med oss, og at i nytter den fullt ut, fordi dere er vise, unike og fantastisk mennesker og dere har gjort, og gjør en fantastisk jobb!

Så ufattelig takknemlig, takk! <3

 

#besteforeldre #bestefar #mormor #norge #tradisjon #tanorgevidere #utvikling #historie #takknemlig #lærdom #lytte #fortellinger #gamledager

TID FOR Å PRIORITERE MEG <3

 

 

I dag av alle dager… Det er 2 desember da jeg skriver dette. Det er så utrolig mange tanker i hodet mitt… Jeg har våknet så mange ganger i løpet av natten av drømmer, eller skal jeg heller kalle det mareritt som vekker meg. Det er bare kaos! Det er ikke nødvendigvis noe jeg kan skjønne, eller tyde. Det virker som om tankene mine har tatt seg en tur i kjøkkenmaskinen. De bare surrer rundt og rundt og blir aldri ferdig. Jeg har de siste dagene tenkt mye på meg og mitt. Det er virkelig på tide, det er lenge siden sist, og jeg fortjener litt meg tid. Selv om jeg ikke har vært alene fysisk, har jeg allikevel følt at jeg har fått rom nok til å tenke på mine ting.

Det høres kanskje litt egoistisk ut, men… det er det faktisk ikke! Det er lenge siden jeg har hatt tid og mulighet til å prioritere meg. Nå de siste dagene har jeg virkelig vært på sparebluss. Jeg har følt jeg har vært på vei til å drukne, men har ikke kommet så langt som at hodet har duppet under vannskorpa. Jeg har akkurat klart å holde hodet over vann.

 

 

Heldigvis fikk jeg en liten skjennepreken. Jeg sier heldigvis, fordi Jeg trengte det virkelig! Jeg hadde glemt bort meg selv i alt som har skjedd i det siste, og det så mamma Takk! Takk for at du nok en gang fikk meg til å se innover så jeg fikk “reddet” meg selv.

I dag startet jeg dagen med en varm kopp te, julekalender på nrk.no, en peis som spraket i bakgrunn og en av mine alle beste venninner ved min side. Det var helt perfekt. Jeg satt med gråten i halsen og kjente på hvor heldig jeg er. Jeg ble sittende i total stillhet og bare ta inn den gode energien som fylte rommet tidlig 1. Advent. En følelse av ro, takknemlighet, kjærlighet og glede!

 

 

 

Takk! Jeg trengte virkelig dette!

Kjenner du på følelsen av å drukne i ditt eget liv? Ta noen minutter og tenk over når du selv tok vare på deg! Når var sist?

Husk å prioritere deg, fordi det er du som er grunnsteinen i ditt liv! <3

Kjærlighet til deg! <3

#1advent #jul #christmas #venner #vennskap #meg #prioriteringer #grunnstein #livet #Natureheart #påminnelse #gråt #takknemlighet #takk

LAW OF ATTRACTION

 

 

 

Nå er jeg ferdig sier jeg til meg selv, men nei… Jeg er langt i fra ferdig. Kanskje jeg er ferdig med det som fysisk skjedde i Vietnam og Thailand, men definitivt ikke psykisk. Siden dagen jeg kom ned til Vietnam har jeg generert alle tanker jeg har til setningen «vi er trygge, og dette ordner seg» Selv om jeg til tider som dere nå vet har hatt tvilende øyeblikk, men det har ikke vært et eneste dag der jeg ikke har repetert den setningen i hodet mitt. Jeg ønsket da, og nå og skaffe meg en trygghet igjen som jeg selv stoler på og tror på. Jeg ønsket da og nå og tro på det trygge igjen, men det er faktisk ikke så lett.

 Tidligere har det ikke vært viktig for meg om mamma sendte melding når hun kom hjem, etter hun har vært på besøk eller skal bort. Misforstå meg rett jeg var utrolig takknemlig når det skjedde, men jeg tenkte ikke noe over det om hun glemte det en gang nå og da. Nå derimot er det utrolig viktig for meg. Både at jeg selv gir beskjed, men også at de jeg er glad i gir beskjed at alt er i orden og de har kommet seg trygt hjem. Jeg sitter i dag med en redsel for at noe skal gå galt og at jeg ikke skal få tilbake de jeg er glad i, se de igjen, klemme de og si jeg er glad i de. Det er nok naturlig, men det er også litt slitsomt. Jeg forsøker som jeg sier å skaffe meg en trygghet i og overbevise meg selv at dette går fint, vi er alle trygge. Jeg kan kjenne for hver dag at det hjelper litt og litt.

Jeg har alltid trodd på tiltrekningens kraft eller det utrykket som de fleste av oss kanskje er mer kjent med “law of attraction”. Det du sender ut får du tilbake. For å ta et enkelt eksempel: Du kjører på en hullete vei og tenker… Jeg skal IKKE treffe de hullene. Du kan være sikker på at du treffer de hullene. Men om du sier til deg selv, jeg kjører fint FORBI de hullene så gjør du som regel det. Ganske fantastisk.

 

 

 

Akkurat nå befinner jeg meg på den hullete veien og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har hatt alt for mye fokus på å IKKE treffe hullene i veien. Det har endt med at jeg har truffet alle. Jeg ser selv at fokuset mitt ikke har vært å tiltrekke meg en løsning men en stagnert posisjon. Der har jeg ikke tenkt til å fortsette å være.

Så istedenfor å fokusere på hva jeg IKKE skal så har jeg nå startet veien tilbake til å fokusere på alt jeg SKAL. Jeg kan allerede se en liten endring.

“Det du sender ut får du tilbake”

Sender du ut positivitet får du det tilbake. Sender du ut negativitet får du det tilbake. Det er helt opp til deg hva du en gang ønsker å få i retur!

Ha en flott dag alle sammen!

Kjærlighet til dere alle <3

 

#lawofattraction #livet #positivitet #negativitet #glede #trygghet #trygg #familie #kjærlighet #fokus #mindset #tankesett #natur #foto #norge #natureheart

LIVET ER SÅ SKJØRT… SÅ… TA VARE!

 

 

 

Etter alt dette er jeg så utrolig stolt over deg! Alt du gikk igjennom uten å huske så mye. Alt du kjempet for uten å egentlig vite det. All den takknemlighet du ønsket å uttrykke fra den første dagen du fikk tale evnen tilbake. Alt det du ønsket å si, men ikke klarte å si før senere. Jeg må bare si til deg at jeg er så ufattelig stolt av deg. At du kjempet, og ikke ga opp. For de dagene du følte deg så frisk at du ønsket å reise deg opp å gå selv om det ikke gikk i realiteten. Det ga meg håp og bevis på at du kom til å komme deg ut av denne situasjonen like hel. Du er fantastisk!

Selv om du kanskje angrer på ting du gjorde, er det ingenting å gjøre med! Jeg vet at du har lært så masse og at dette er ikke noe vi gjentar!

Jeg vil fortsette meg å rose din sønn… For en mer stødig person skal du lete lenge etter. Hadde det ikke vært for han hadde du kanskje ligget i Vietnam langt på overtid. Hver dag sto han på, hvert eneste minutt for å hjelpe deg. Med en skikkelig dose humor, mot og gjennomføringsevne gikk dette “smertefritt”. Så smertefritt en slik situasjon kan gå. Han er virkelig unik! Dette hadde ikke gått uten han.

Så til damen som elsker deg av hele sitt hjerte. Damen som reiste til andre siden av verden til tross for angst for å reise langt og sykehus. Hun er unik! Du er heldig som har henne i livet ditt. Hun stiller alltid opp for deg. Selv om denne reisen var en skikkelig utfordring for henne så hoppet hun i det med hele kroppen. Hun sto der og var der for deg. Det er kun fordi du er du! Husk det!

 

 

 

Livet er skjørt

Ta vare

Ta vare på deg selv

Dine kjære

Og, alle som betyr noe spesielt for deg

Du er unik

Vi vil ikke miste deg

Livet

Hver dag

Noe vi ikke vil oppleve igjen

Ta vare

På nettopp dagen i dag

I morgen

Og alle dager

HUSK

Ta vare <3

Av Emeli Torvund

 

#dikt #norge #takknemlighet #ros #hjelp #reise #fantastisk #mennesker #stilleopp #familie #kjempe #livet #unik #dereerunike #foto 

ETTERDØNNINGER

 

 

 

Nå er vi hjemme igjen, jeg føler jeg aldri dro. Hele situasjonen er så surrealistisk at jeg kan ikke forstå hva jeg nettopp har hvert med på. Alt som har skjedd på så kort tid, uten at man fikk muligheten til å tenke etter hvordan situasjonen i seg selv har resultert i en skikkelig lærepenge på en god måte. Selv etter alt som har skjedd, har alle parter kommet ut av situasjonen uten store skader. Så klart sitter vi alle igjen med Psykiske og fysiske inntrykk vi kommer til å bære med oss livet ut, men vi var så heldige å få med oss alle vi er glad i hjem uten varige skader. Jeg er utrolig takknemlig for at det gikk bra!

Jeg må ærlig si at jeg trodde jeg var ferdig med situasjonen, så jeg kunne begynne rett på de daglige gjøremålene uten å ofre kroppen min noen dager med hvile, men der tok jeg rimelig feil. 20 november kom jeg hjem gråtene og fortvilet over menneskeheten. Alle de feil vi gjør som vi ikke ser før en god stund i etterkant. Alle de ting vi sier som vi ikke forstår er feil før lenge etter det er sagt. “Hva er feil med oss tenker jeg ofte” Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke gir oss selv bare noen ekstra sekunder til å tenke en gang til. De sekundene som kunne spart oss for mange bekymringer og unødvendige situasjoner, men slik er det ikke. Noen ganger kjenner vi igjen en situasjon og handler bedre enn første gang, andre ganger gjør vi ikke det og brenner oss igjen.

 

 

 

Jeg kjenner meg så utrolig takknemlig, men også hjelpeløs. Tenk hvor mye vi ikke kan gjøre noe med, hvor valgene ikke står hos oss men hos noen andre. Tenk hvor mye som ikke er opp til oss, men noen andre. Det er skremmende mye! Jeg sitter på stuegulvet og tårene triller. Mamma sitter rett foran meg uten  å si et ord, og jeg bare gråter. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med menneskeheten (inkludert meg selv) Jeg  føler jeg ikke passer inn. Hvorfor kan vi ikke alle bare være snille og gode meg hverandre. Hvorfor må vi skape dårlige situasjoner for hverandre? Det er urettferdig!

Innerst inne forstår jeg hvorfor verden er som den er… Vi skal lære noe av alt! Ikke alle situasjoner er like gode, ikke alle situasjoner gir like mye mening, men sånn er verden. Vi må gjøre vår del for at verden skal være en god plass å leve, og hjelpe andre til å gjøre det samme.

Jeg er takknemlig, men lei meg for at noe skal være så annerledes at det er vanskelig å forstå.

Jeg håper med all den kunnskapen vi tilsammen sitter med at vi kan lære hverandre nye ting hver dag som gjør at vi alle ender nettopp dagen i dag, i morgen og for alltid med ny lærdom!

Takk, jeg er så takknemlig! <3

 

#etterdønninger #reise #norge #utland #vietnam #thailand #vanskelig #forståelse #takknemlig #hjelpesløs #sykehus #offentligsykehus #foto #gråt #reaksjoner

STORBY VS LANDET

 

 

 

Jeg føler meg liten. Nesten litt innestengt… Utrolig rar følelse! Rundt meg er det bare høye bolig blokker. Noen av de blokkerer faktisk sollyset! Jeg går rundt på rommet for å finne et sted der lyset kommer gjennom… Endelig, gjennom vinduet der jeg sitter på sykehuset i Bangkok kommer det endelig litt sollys inn. Det er virkelig helt fantastisk. Selv om jeg går fra hotellet, til taxien hver dag er det rart og ikke ha muligheten til å kjenne på naturen slik jeg er vandt med.

Jeg sitter der i en off white lenestol og drømmer meg vekk. Til vanlig når jeg er hjemme drømmer jeg meg vekk til varmere strøk og kan ikke vente til neste gang sjansen byr seg slik at jeg kan reise på nye eventyr, men akkurat nå lengter jeg hjem. Jeg lengter hjem til det gamle vante. Til det jeg vet er trygt, og kjent. Jeg tror faktisk jeg har opplevd nok på en stund og kunne trengt en pause. Det er virkelig ikke noe jeg trodde jeg kom til å si eller tenke noen gang!

Jeg lengter hjem til skogen, trærne og den friske luften. Jeg kjenner på roen som endelig har senket seg over reisefølget. Vi har nå innsett at alt har nå til syvende og sist gått bra og vi kunne ikke drømt om noe annet. Jeg må innrømme at jeg opptil flere ganger på turen har lurt på hvordan dette skal gå, og hvordan utfallet kom til å bli, men nå kan jeg si med sikkerhet at alt kommer til å ordne seg. Det er helt uvirkelig å tenke på at etter så lange dager så kan vi endelig skimte en ende på dette. Det er jeg glad for!

 

 

 

Lukten av eksos vil snart bli byttet ut med lukten av granbar. Utsikten fra vinduet mitt på hotellet som i dag er et parkeringshus og høye boligblokker, vil snart bli byttet ut med utsikten til en liten sjø og en vakker skog. Jeg kan virkelig ikke vente med å kunne våkne opp, gå rett ut av døra og nesten fra første steg være i og med naturen!

Nature Heart <3

 

#naturen #storbyen #natur #foto #hjem #lengte #reise #altgikkbra #lettet #sol #utsikt #drømme #norge #Thailand #Vietnam #utland 

KJÆRLGHET UTEN GRENSER<3

 

 

 

 

KJÆRLIGHET UTEN GRENSER!

Kjærlighet…

Kjærlighet til andre du ikke har noen relasjon til

Jeg bryr meg om deg!

Og, du om meg?

Kjærlighet på tvers av religion, kultur og landegrenser.

Vi fra vesten

Meg, meg, meg…

Vi er annerledes enn de, tenker vi

Men, er vi virkelig det?

Nei!

Vi er alle mennesker

Vi trenger alle kjærlighet og omsorg

Vi fra vesten…

Eller vi fra jorda…

Selv om vi kanskje er bedre stilt enn andre her i verden

Betyr det jo ikke at vi er noe mer vært!

Vi er akkurat like mye vært!

Vi er alle like mye vært, uavhengig av religion, kultur og landet vi bor i.

Vi er alle ett

Så…

Bli med å bygge kjærlighet som et verdensspråk, fordi verden er ikke bare deg og meg, oss fra vesten…

Men, alle her på jorda!

VI ER ETT! <3

#dikt #kjærlighet #alle #norge #vesten #verden #språk #religion #kultur #landegrenser #foto #livet #kjærlighettilalle

TID FOR EVAKUERING!

 

Dagen var kommet, og vi hadde endelig fått klarsignal fra et av verdens beste sykehus i Bangkok at de var klare for å gjennomføre en evakuering. Det er virkelig helt absurd… Evakuere!! Jeg hadde virkelig aldri trodd at jeg noen gang skulle værer en del av en evakuering, i hvert fall ikke fordi vi skal flytte en pasient fra et sykehus til et annet, men slik ble det.

 

 

 

Rett før vi fikk melding om at ambulanse var på vei hadde jeg reist tilbake til hotellet for å hente håndbagasje til de som skulle fly med ambulanse fly. Da det bare var 15 min igjen til ambulansen ankom sykehuset sendte de melding…

Jeg satt da i lobbyen på hotellet for å hente ut bagasje. Tok håndbagasjen i hånda løp ut for å ta en taxi. Fikk med gestikulering og litt engelsk kommet frem til at taxi sjåføren måtte kjøre fort slik at jeg skulle rekke tilbake til sykehuset i tide. Han forsto hva jeg mente, og jeg må si jeg har aldri sett noen ligge så hardt på tuta før. Jeg kan ikke huske et eneste sekund uten at det hornet lagde lyd. Til gjengjeld ankom jeg sykehuset fortere enn jeg noen gang hadde håpet.

 

 

 

Avdelingen jeg skulle til lå 10 etasjer fra bakkeplan og midt på dagen var det ikke sjangs for å få plass i heisen så det var bare å starte å løpe. Når jeg endelig nådde 10 etasje kunne jeg ikke forså at jeg hadde klart å løpe alle de etasjene uten å kollapse. Det var varmt og ingen AC, jeg pusta så tungt at jeg er sikker på at det nesten kunne høres i hele etasjen. Jeg trillet kofferten fort bortover gangene inn på rommet og skjønte da at jeg hadde rukket det.

Gud for en lettelse! Bare noen minutter etter kom ambulanse personellet inn på rommet. Fantastiske folk! Helt unike! Det tok ikke lang tid fra de kom til vi var på vei ut. Gjennom de trange gangene. Mens vi trillet gjennom gangene så jeg alle de fjesene jeg hadde lært å “kjenne” i løpet av de siste dagene og de hilste på meg i det vi nærmest løp ut. Jeg kjente på en følelse som jeg aldri har kjent på før. Bare fordi vi hadde den gode forsikringen kunne vi evakuere deres lokale sykehus fordi det ikke var bra nok for oss. De måtte sitte igjen… Det var så leit å se alle de som ble igjen og kanskje aldri ville få den hjelpen de trengte, mens vi kunne bare evakuere til et av verdens beste sykehus.

Det er virkelig det jeg kaller absurd.

Da vi ankom hovedinngangen ble båren lastet inn i ambulansen og kjørt til flyplassen! Alt gikk smertefritt!

Takk for Norsk reiseforsikring, aldri undervurder den lille summen i måneden som kan redde livet ditt om du først er uheldig!

 

#reiseforsikring #reise #sykehus #utland #offentlig #offentligsykehus #vietnam #foto #evakuering #leit #rart #absurd #norge 

DETTE ER TIL DERE SOM KLAGER PÅ OFFENTLIGE SYKEHUS I NORGE!

 

Jeg skriver ikke dette innlegge for å fortelle at de offentlige sykehusene i Norge ikke har noe å jobbe med, fordi det ville ikke vært sant! Vi har alle noe å jobbe med uansett hvilken sektor vi befinner oss i. Jeg skriver derimot dette innlegget for å belyse hvor heldige vi egentlig er her i Norge.

 

 

 

Gjennom de dagene jeg befant meg på det offentlig sykehus i Vietnam fikk jeg virkelig et godt innblikk i hvor godt vi har det her i Norge. Det jeg nå skal fortelle kan nok flere av dere ikke forestille dere, mens andre har kanskje sett innsiden av et offentlig sykehus et annet sted i verden som gjør at dere har en bedre forståelse av hva jeg nå skal dele med dere.

I mitt forrige innlegg fortalte jeg at mennesker satt i gangene på stråmatter. Jeg fikk i løpet av kort tid erfare hvorfor. Grunnen til at ingen satt dirkete på gulvet var på grunn av rengjøringen. Det var vel egentlig ikke noe rengjøring annet enn en kosting, og “vasking” med skittent vann slik at de fikk samlet sammen søppel eller liknede som hadde havnet på gulvet. Derimot det som var flytende som endte på gulvet, ble der til det tørket av seg selv. For eksempel første dagen jeg kom på besøk til sykehuset var det noen som hadde sølt urin på gulvet, to dager etter var det tørket inn i gulvet. Av en merkelig grunn luktet det ikke så ille der inne, men rent det var det virkelig ikke. Jeg kjente virkelig på hvor takknemlig jeg var for at våre sykehus er i det minste rene.

Noe helt annet som virkelig overrasket meg var hvordan systemet for stell av pasienter fungerte. Da fikk jeg svaret på hvorfor hele gangen var full av mennesker. De var der for å stelle de innlagte. Legene og sykepleierne drev med medisinsk behandling, men INGEN form for vanlig stell av pasientene. Dette var derfor familien var der. De kjøpe alle kluter, bleier, sengetrekk, vann, mat og likende. Alt som en pasient får i Norge er virkelig ikke en selvfølge. Da jeg fikk vite dette var jeg så utrolig takknemlig for at en av tur koordinatorene frivillig hadde bestilt en dame til vasking av kropp, og til å kjøpe inn alt det som er nødvendig til vanlig stell. Hadde ikke det blitt gjort så hadde nok vi møtt en mann liggende i sin egen møkk. Det er virkelig ikke noe jeg ønsker å tenke på.

 

 

 

Jeg er fullstendig klar over at vi betaler skatt for at vårt helsesystem skal fungere, men bare vær klar over av i mange deler av verden så finnes det ingen eller veldig liten mulighet for en vanlig mann i gata å få skikkelig hjelp når man ankommer sitt offentlige sykehus, om man i det hele tatt har god nok status eller nok penger til å blir lagt inn i første omgang.

Mens jeg satt i gangen og ventet på at leger vi trengte å snakke med skulle komme snakket jeg litt med denne tur koordinatoren som frivillig hadde sittet natt og dag og passet på inntil vi kom. Hun fortalte at i deres kultur var det vanlig å være med sine syke familiemedlemmer, det var helt vanlig at det var familie som tok vare på de syke. Jeg spurte også hvordan det fungerte for de som lokale i forhold til hvilken hjelp de fikk og hva som var kravene for at de skulle få hjelp. Da sa hun at noen har forsikring som vil dekke mye av behandlingen, men har du ikke forsikring må man betale alt. Har man ikke penger får man ikke behandling. Det er ingen form for sikkerhetsnett for de som ikke har midler nok til behandling. De vil etter hvert død forteller hun. Jeg tok meg selv i å sitte ved siden av henne mede haka nede på knærne. Selv om jeg er fullstendig klar over at slike system, eller det er vel ikke noe system… Det eksisterer verden over, men selv om jeg var innforstått med dette så var ingenting så virkelig som nå. Jeg satt midt i det. Siden vi var fra Norge fikk vi den beste behandlingen sykehuset hadde. Jeg må si det var ikke på øverste hylle grunnet mangel på hovedsakelig ressurser og teknologi, men de gjorde det de kunne.

 

 

 

Jeg må si etter dette at jeg er utrolig takknemlig for at jeg er Norsk og har de rettighetene vi har her i landet. Hvor jeg vet at om jeg blir syk så har jeg i det minste et sykehus som vil ta vare på meg og som ikke lar meg svinne hend i min egen møkk.

Jeg ønsker å rette en stor takk til det norske helsevesen dere gjør en skikkelig innsats! <3

Takk!

 

#norge #helsevesenet #norskesykehus #vietnam #offentlig #sykehus #utland #reise #foto #livet #utfordringer #rengjøring #velvære 

MITT MØTE MED DET OFFENTLIGE SYKEHUS I VIETNAM

 

 

 

Etter en lang flyreise ankommer vi sykehuset i Ho Chi Minh by i Vietnam. En stor bygning med enormt mye mennesker. Gangene og korridorene var fylt med mennesker som lå på stråmatter å sov, spiste eller ventet. Jeg klarte ikke ta inn deres energi når jeg gikk i gangen. Det jeg bekymret meg over var hva jeg skulle møte i enden av gangen. Ville jeg kjenne han igjen, ville han kjenne igjen oss? Hvordan skulle jeg forberede meg på det jeg snart ville se?

Jeg kan i etter kant si at det var virkelig ingen måte jeg kunne forberedt meg på det jeg så den dagen. En mann jeg ikke kjente igjen før jeg forsto at det måtte være han. Han kunne ikke åpne øynene sine, ikke bevege på kroppen. Hendene hans var bundet fast i sengekanten med noe som så ut som en del av et laken. For meg som nordmann så det helt forferdelig ut, og tankene begynte med en gang å surre. Ville jeg noen gang se han igjen slik som før han dro fra Norge? Ville alle vi som er glad i han noen gang få tilbake den samme gamle?

Jeg sto der og tårene begynte å fylle øynene mine, men jeg så damen som elsker han stå der helt knust. En sønn som var sterk og stødig som et fjell. Jeg tok meg sammen så godt det lot seg gjøre en slik situasjon og gikk ut på gangen for å puste.

Jeg sto der og alle stirret på meg… Jeg kunne se i øynene deres at de var fylt med spørsmål, jeg kunne ikke svare.

Det var så mang inntrykk å ta inn og jeg “våknet” av at en vennlig dame tilbød med plass å sitte på hennes stråmatte. Jeg tok vennlig imot hennes tilbud og satte meg ned.

 

 

 

Mennesker kom gående ut og inn av rommet han lå. Etter en liten stund gikk jeg inn igjen og strøk han på kinnet og fortalte han at jeg var der. Jeg kunne se han kjente meg igjen. Jeg kunne se han hørte hva vi sa, og oppfattet situasjonen, men hvor mye han forsto av det hele var vanskelig å si på det tidspunktet.

Jeg gikk ut av det rommet den dagen med en redsel som ikke viste seg for meg før senere. Et mot, og en pågangsvilje om at dette skulle gå. Jeg var villig til å gjøre alt for at dette skulle gå!

Pågangsvilje og mot!

 

#Vietnam #reise #sykehus #akkutt #familie #pågangsvilje #utland #offentligsykehus #kultur #storby #spørsmål #nordmenniutland #foto #livet